C.L. Godske

Av Professor emeritus Kåre Utaaker

Ennå minnes jeg mitt første inntrykk av professor Godske da jeg begynte på bifagsstudiet i fysisk geografi høsten 1945. På første forelesningen på Geofysisk institutt kom det inn en lang, ulenkelig kar, nokså keitet, med milde, utrykksfulle øyne bak sterke brilleglass. Så begynte han å snakke med litt hes, inntrengende stemme, og det tok ikke lang tid før både jeg og de 3 andre studentene var innfanget av hans interessante innføring i meteorologiens verden. Jeg trur det var der og da jeg bestemte meg for å ta hovedfag i meteorologi – noe jeg aldri hadde hatt i tankene før. Høsten 1949 tok jeg fatt på hovedfagsstudiet hos Calle.

Her er ikke tid til å gå i detaljer om Godskes livsløp, så jeg starter med at han allrede som student i 1929 blei privatassistent hos Vilhelm Bjerknes, som åpenbart blei Calles store forbilde. Hans oppgave som assistent for ”gammeln” – som hans elever i Bergensskolen noe uærbødig, men kjærlig omtalte ham – var å jobbe med det matematiske formelapparat i ”Physikalische Hydrodynamik mit Anwendungen auf die Dynamische Meteorologie”, utgitt i 1933, (og som var mitt hovedfagspensum). Samtidig tok han hovedfag i matematikk i 1931, og disputerte i 1934, 28 år gammel.

I åra 1935-38 hadde Calle flere studieopphold ute i Europa. Til Bergen kom Godske høsten 1938, som stipendiat ved CMI som holdt til huse på Geofysen. Han ble amanuensis ved GI da Mosby også formelt gikk over til oseanografien. Da JB dro til UCLA i1939, blei Godske vikar i professoratet i teoretisk meteorologi, der han ble utnevnt ved UiB i 1946. Han hadde således sitt virke ved Geofysisk institutt i bortimot 32 år, dvs. halve livet. Han var 64 da han døde i 1970.

Jeg trur det var en lykke for Calle at han kom til Bergen, der han kunne få bruke sin kreativitet og virketrang i oppbyggingen av et nytt universitet. Allerede i 1935/36 hadde han etter påtrykk av VB begynt å arbeide med ei bok med sikte på å samle alle resultatene fra Bergensskolen og andre framskritt i dynamisk meteorologi og værvarsling. Hans medarbeidere skulle vær de to pionerene fra Bergensskolen JB og TB. Men før disse to var kommet skikkelig i gang med arbeidet, kom krigen. Dermed blei all kommunikasjon med USA og Sverige brutt. Men Calle hadde en voldsom virketrang og samarbeid med VpV og andre gjorde han i krigsåra banebrytende pionerarbeid innen lokalmeteorologi.

Samtidig arbeidet han med den store boka, og andre teoretiske problemer. Da freden kom i 1945, kunne samarbeidet med medarbeiderne tas opp igjen. Godske var ferdig med det han sto som eneforfatter for, tidlig i 1949, men det drøyde med bidragene fra medforfatterne. Men endelig i 1951 kunne manuskriptet sendes til utgiverne i USA. Her blei det en kontrovers mellom JB og Calle om tittelbladet i boka som er i stort format på 800 sider, der Godske var eneforfatter av ca 460 s., og medforfatter av de fleste andre kapitlene.

Jeg fant en kopi av et svært sint brev til Tor Bergeron fra mai 1951der Calle bla. skriver :” Det gjelder vår felles venn Ha Hø og tittelen til boka. Uten å underrette meg har han latt Carnegie få følgende tittelblad: V. Bjerknes and Collaborators. Dynamic Meteorology and Weather Forecasting. Rewritten and extended by C. L. Godske with contributions from T. Bergeron, J. Bjerknes and R. C. Bundgaard. Hans kommentar til dette var: “Den første betingelse for at en bok kan omskrives, er at den er skrevet. VB og medarbeidere skrev aldri en slik bok. Kanskje 10% av det som står i boka er ”rewritten and extended”. Kort fortalt fikk Godske det som han ville: Hans og medforfatternes navn sto på tittelbladet, med en dedikasjon ”To the memory of Vilhelm Bjerknes”, som hadde skrevet et forord allerede i 1949. Men mitt inntrykk var at forholdet mellom Calle og JB aldri var særlig hjertelig. Av grunner jeg ikke kjenner, ble ikke boka utgitt før i 1957. Viktige nyvinninger var kommet til i disse åra. Likevel er boka – ”Bibelen” som vi kalte den – uten tvil et av de mest betydelige verk innen dynamisk meteorologi og værvarsling, Calle var ”djupt vonbroten” over denne forsinkelsen, og han sa ofte at dette var én av grunnene til at han i sin forskning aldri vendte tilbake til dynamisk meteorologi.

En av Calles visjoner var at en ved UiB skulle bygge opp et miljø innen atmosfærisk strålingsforskning og miljømeteorologi på liten skala – dvs. lokalmeteorologi i relasjon til landbruk, skogbruk og menneskets atmosfæriske miljø (bla. Forurensningsproblematikken). Han så det som sin viktigste oppgave å være med på å dra i gang forskningsprosjekter. Så gikk han ut fra at utvalgte medarbeidere gjorde jobben. Sjøl blei han i sin forskning mest opptatt med statistisk meteorologi.

Enda om han oftest hadde mange jern i ilden, var det alltid mulig å drøfte problemer med ham. Han sa heller aldri nei til å lese kritisk gjennom et manuskript, sjøl om det delvis måtte skje på bussturen mellom Storetveit og Geofysen, eller på utedassen på Godskegården, der han en sommer jeg var der, ofte hadde doktoravhandlingen til Ragnar Fjørtoft som lektyre. Han skulle være førsteoponent.

Han hata ordet ”tidsfordriv”, men likte svært godt å lese kriminallitteratur – særlig engelsk – for som han sa ”da kan jeg unnskylde meg overfor meg selv at det er en måte å holde ved like og øke mine engelskkunnskaper”. Han hadde så å si alltid ei bok eller et tidsskrift i nærheten. Tegneren Audun Hetland tok ham på kornet, spesielt i en tegning i ”BT” – jeg tror det var i forbindelse med en festspillåpning. Det var en utendørssituasjon. Der var de alle kjendiser og byoriginaler: Hilmar Reksten, Knut Tjønneland, Harald Sæverud, Thomas Breivik, Arild Håland, Finnemann og mange flere. Sæverud var også lang og hengslet, men over dem alle raget Calle nærsynt lesende i ei bok.

Da UiB kom i gang i 1948, var utvilsomt GI det faglige tyngdepunktet i matematikk. I samarbeid med førsteamanuensis Oddvar Bjørgum forslo Godske at Universitetet skulle utnytte denne kompetansen, og i tillegg til ren Matematikk også gi undervisning i anvendt matematikk. Forslaget ble fulgt opp godkjent som bifag i 1951. Faget ble svært populært. Også etter at blei flytta over til matematisk institutt da Bjørgum ble dosent i 1953, fortsatte Godske forelesningene i statistikk og dynamikk, og da den nye studiordninga blei innført, foreleste han også i et emne -”Praktisk matematikk” - som bla. omfatta koding og programmering av elektroniske datamaskiner.

Calle var vel også den første ved UiB som så mulighetene som åpna seg ved bruk av elektroniske reknemaskiner i forskningen. Som et første steg leiet han i 1952 en såkalt IBM Multiplier. Han fikk noe støtte, men bevilgningene satt langt inne, og en stund overveide han å pantsette flygelet sitt for å skaffe de siste tusenlappene, og jeg tror faktisk han bidro med private midler. Calle var også drivkraften da UiB noen år seinere gikk sammen med bedrifter innen bank og industri og kommuner og dannet interessentselskapet EMMA som førte til at den første elektroniske regnemaskinen – IBM 650 som nå er på Teknisk Museum i OSLO - ble installert på Geofysen. Den videre utviklingen av datavirksomheten ved UiB, der Calle var en pådriver, er det ikke tid til å gå inn på her. Han og hans medarbeidere og studenter var også storforbrukere av datatjenester. Også internasjonalt var han en populær gjesteforeleser om statistisk meteorologi og bruk av EDB i forskningen.