Håkon Mosby

av Professor emeritus Herman G. Gade

Vi har allerede hørt om Mosby som kom som amanuensis til avdelingen for teoretisk meteorologi. Men med Sverdrup som sjef var det ingen grunn til ikke å utvide arbeidsområdet til også å omfatte havet, noe som ble mer og mer åpenbart med årene. Med ansettelsen fikk han naturligvis mer enn nok å gjøre, og det var derfor ikke så rart at det trakk ut med hovedfagsarbeidet, som han ikke hadde rukket å bli ferdig med. Først tre år etter, i 1930, ble den milepælen nådd, med fysikk som hovedfag.

Hva var det opptok ham så sterkt i disse første årene ved Geofysisk Institutt? Ikke før han var blitt ansatt fikk han ansvaret for de oseanografiske undersøkelser på den første Norvegia-ekspedisjonen (1927-1928) til Antarktis, der bare reisetiden til og fra tok fire måneder. Siden fulgte behandlingen av observasjonene, der både oseanografien og meteorologien var representert i et skjønnsomt fellesskap. Det fremgår av hans to første arbeider fra denne ekspedisjonen: ”The Sea-Surface and the Air”, som kom i 1933; og ”The Waters of the Atlantic Antarctic Ocean”, som kom i 1934., og som også. Dette siste arbeidet ble hans doktorgradsarbeid, som også ble hans doktorgradsarbeid, var ikke bare en dokumentasjon på vannmassene i et enormt geografisk område, men det tok også for seg horisontal-sirkulasjonen, slik den kunne avledes ved bruk av den tidligere omtale Helland-Hansens strømformel. Mosby viet også stor interesse for bunnvannsdannelsen som syntes å foregå i Weddellhavet med utspring fra den Antarktiske kontinentalshelf. Dette bunnvannet var nylig blitt påvist som en bunnstrøm av betydelig mektighet ved Meteor-ekspedisjonen 1925-27, men det var Mosby som la frem den første dokumentasjon og forklaring på hvordan dette vannet kunne ha vært dannet.

Fenomenet bunnvannsdannelse kom til å oppta Mosby gjennom hele livet. Det fremgår av hans mange initiativ og presentasjoner om emnet ved ulike anledninger. Dynamikken i utstrømningen fra shelfen i Weddelhavet tok han opp bl.a. i det store symposium om Antarktis i Santiago i 1966, der han lanserte en dristig plan om direkte måling av bunnstrømmen på shelfen ved registrerende strømmålere. Slike målere var på begynnelsen av 60-tallet blitt utviklet gjennom et samarbeid mellom Geofysisk Institutt og Chr. Michelsens Institutt. Denne planen ble da også realisert ved hjelp av den amerikanske isbryteren ”Glacier” 1967-68, men instrumentene ble gjenvunnet først etter 5 år under isen. Mosbys rolle for finansieringen av utviklingen av disse såkalte Aanderaa-instrumentene kan ikke overvurderes.
Også nord i Atlanterhavet, i Norskehavet, foregår det bunnvannsdannelse, og her lot den seg faktisk kvantisere, grovt sett, på grunnlag av antatt balanse mellom diffusiv og den advektiv vertikalutveksling. Det høres vrient ut og det var det også, men med Mosbys antagelse om at diffusiviteten var en konstant, lot problemet seg løse med utgangspunkt i observasjoner gjennom en 10 år lang årrekke. Om enn forestillingen om en konstant diffusivitet ikke har vist seg å holde, ga dette arbeidet som kom i 1959, en første tilnærmet verdi på styrken av bunn-vannsdannelsen i dette området. At det i nyere tid er kommet for dagen at bunnvanns-dannelsen her slett ikke er så årviss som målingene fra 40- og 50-årene kunne tyde på, er en annen sak som vi ikke skal la oss forstyrre av.

Med pionerer som Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Helland-Hansen og Harald Sverdrup bak seg, var det kanskje ikke så rart om Mosbys interesser kom til å bli sentrert på de polare strøkene. Men denne interessen hadde neppe vært den samme om ikke han var blitt trukket med i arbeidet med Brattegg-ekspedisjonene. Kort etter, i 1931, var han opptatt med Quest-ekspedisjonen nord for Svalbard, og i arbeidet ”Svalbard-Waters”, som kom i 1938, er det som erfaren fysisk oseanograf han skriver.

Med Brattegg-ekspedisjonen ble Mosby nødt til å ta seg av også meteorologiske prosesser, og i særlig grad energiomsetningene nær sjøoverflaten: Stråling, fordampning og varmeovergang Siden tok ha for seg strålingsmålingene fra Maud-ekspedisjonen, og det ledet til arbeidet ”Sunshine and Radiation”, som kom i 1932. I 1936 kommer han nærmere inn på temaene fordampning og stråling på havet , der han presenterer en universell formell for innstrålingen til havet som funksjon av solhøyde og midlere skydekke. Denne formelen ble han viden kjent for.

Mosbys omfattende bakgrunn i energiomsetninger ved havoverflaten ga ham særlige forutsetninger for å studere varme- og massebalansen i avgrensede havområder. I 1962 publiserer han slike budsjetter for Nordishavet, Barentshavet og Norskehavet. Dette ga anledning til rimelige anslag på verdier for volumtransporten i de ulike havstrømmene i området.

Ved alle disse arbeidene hadde Mosby markert seg som en fremragende forsker på det polar-oseanografiske området. Det var derfor både betimelig og høyst fortjent da han i 1970 mottok Framkomiteens Nansenpris for sitt vitenskapelige virke i polarområdene.

I 1972 publiserte Mosby det siste av hans store arbeider: ”Atlantic Water in the Norwegian Sea”.

Vi har hørt om Mosby som amanuensis ved avdeling for teoretisk meteorologi, men da Fjeldstad ble dosent i Oslo i 1939, fikk Mosby denne stillingen, og som han også satt i til han ble utnevnt til professor etter Helland-Hansens avskjed i 1946.

Med sin forhistorie var det en selvfølge at Geofysisk institutt kom til å danne en av grunnpillarene i det da kommende universitet i Bergen. Og med Mosbys vide erfaring var det naturlig at han kom til å bidra til utformingen og utviklingen av det nye universitetet.

Et av de første siktemål Mosby hadde i etterkrigstiden var et tidsmessig forskningsfartøy til erstatning for det om lag 40 år gamle veteranskipet ”Armauer Hansen”. Først i 1957 ble siktemålet realisert i nybygningen M/S ”Helland-Hansen”. Og det skulle da ikke gå lenge inne ”Helland-Hansen” fikk maksimal utnyttelse. Den har siden satt dype spor etter seg i oseanografisk forskning og utvikling.

Havforskningens spesielle preg brakte Mosby tidlig med i internasjonalt samarbeid, og også på dette feltet viste han særlig begavelse. Det var heller ingen ulempe for ham at han talte både tysk og fransk flytende, foruten engelsk, noe som ikke er mange forskere forunt i våre dager. I 1948 ble han valgt til sekretær for International Association of Physical Oceanography og fra 1554 frem til 1960 var han dets president.

Jeg skal ikke dvele ved Mosbys engasjement i ulike norske og internasjonale vitenskapelige organisasjoner, heller ikke ved hans periode som dekanus og senere som universitetsrektor. Det jeg vil si er at han aldri tapte sin kjærlighet til forskningen. Hver ledige stund var han å finne fordypet i faglige problemer, og den vitenskapelige produksjonen har gjennom hele hans virketid vært stor og betydningsfull. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne ånden og arven fra hans forgjengere Helland-Hansen, Nansen og Sverdrup. Det er fremdeles mange av oss som minnes hans lune stil og diplomatiske ånd. Om han bare i beskjeden grad valgte å dele sine faglige problemer med oss i den yngre garde, visste vi at vår sak var Mosbys sak, og våre problemer også hans.

Foruten Nansen-prisen har Håkon Mosby fått Prins Albert I av Monacos minnemedalje som anerkjennelse for sin internasjonale virksomhet. Mosby ble kommandør av St. Olavs ordenen. I 1980 mottok han Sverdrup-medaljen i gull for sin vitenskapelig innsats og betydningsfulle resultater.