Tre pionérer som banet veien for kvinnelige leger

Dagens moderne helsevesen hadde trolig kollapset om det å bli lege fortsatt skulle vært forbeholdt det mannlige kjønn. Men 125 år tilbake i tid var det både uvanlig og kontroversielt at kvinner siktet høyere enn å bli jordmor eller sykepleier.

I Norge regnes Marie Spångberg som den første kvinnelige legen. Hun vokste opp i Christiania og avla medisinsk embetseksamen i 1893. Dette var kun tre år etter at Stortinget hadde vedtatt loven om kvinners adgang til universitetseksamen.

To år senere fulgte Johanne Cathrine Feilberg fra Bergen i Spångberg sine fotspor og gikk opp til examen artium ved Bergen katedralskole i 1895. Senere tok hun medisinsk eksamen ved universitetet i hovedstaden, som før UiB var landets eneste legeutdannelse.

Feilberg spesialiserte seg i kvinne- og barnesykdommer og drev egen praksis i Kristiania fra 1899.  

Mente biologien sto i veien 

Både Spånberg og Feilberg sprengte kjønnsbarrierene i en tid der det pågikk en heftig debatt om kvinners plass i høyere utdanning.

Datidens medisinere, som stort sett var menn, var skeptiske til om kvinner hadde noe i yrket å gjøre i det hele tatt.

– De mente at kvinner på grunn av sin biologi ikke hadde noe i høyere utdanning å gjøre. Legeyrket krevde mer enn varme hender og omsorg. Det hadde legene på den tiden ikke tro på at lå i kvinnens natur, sier medisinhistoriker Magnus Vollset ved UiB.   

Samtidig hadde allerede Stortinget åpnet for at kvinner kunne gå opp til embetseksamen. Dessuten ble det argumentert med at kvinner var billigere i drift, at de var mer nøysomme og kunne jobbe for lavere lønn.

I Bergen åpnet Kvinneklinikken i 1926 som en forlengelse av fødselshjelpen, men uten kvinner i ledelsen.  I 1946 ble Universitetet i Bergen opprettet.

– Da UiB uteksaminerte sine første på 50-tallet, var det en liten andel kvinner og en stor andel menn. Men glasstaket hadde Spångberg og hennes kolleger knust flere tiår tidligere, forteller Vollset.

Gikk i front mot tuberkolose 

Mens koronapandemien har satt dagens helsevesen på prøve, var det tuberkolosen som herjet på begynnelsen av 1900-tallet. I 1920-årene var dette den viktigste dødsårsaken for kvinner og sto for rundt 7000 dødsfall i året.

Ifølge Vollset var det kvinnene som i all hovedsak organiserte tuberkolosekampen og som bidro til å spre kunnskap og folkeopplysning.

Som i dag gikk rådene ut på å holde avstand, vaske hender og være renslig.

– Kampen og erfaringen med at ikke-medisinske tiltak fungerer, ble drevet av kvinner i en lang periode fra 1890-tallet. Den mannlige ekspertkunnskapen ble koblet til tiltak på grasrota med kvinner som gjorde jobben, selv om menn var ledere, sier historikeren.

Første kvinne med doktorgrad

I 1964 ble det satt en ny historisk milepæl da Flora McDonald Hartveit ble første kvinne som disputerte med doktorgrad ved Universitetet i Bergen. Studien "Experimental studies on the immune response to Ehrlich’s ascites carcinoma" (1964) dreide seg om eksperimentell kreftforskning på mus. 

I 1972 ble hun også landets første kvinnelige professor i patologi. Samme år tok hun over som sjef ved Gades institutt etter Erik Waaler.  

Hartveit ble født i India og var britisk statsborger. Hun giftet seg med Lars Hartveit, professor i engelsk ved UiB. Hartveit gjorde seg bemerket innen kreftforskningen, der hun blant annet etablerte en biobank med svulster fra over 1000 kvinner med brystkreft.

Hun hadde også en rekke styreverv og var aktiv i forskningen helt til hun selv ble begrenset av sykdom. Hartveit døde i august 2013, 81 år gammel. 

I boken "Kvinnemedisin" av Berit Schei og Grete Botten kan du lese mer om Marie Spångberg og de andre pionérene.

Les også mer om historien i Tidsskriftet Michael 15/2004: Kvinnene kommer og i boken "Kvinner med begavelse for legevirksomhet" av Cecilie Arentz-Hansen. 

Kilder: Store Norske Leksikon, Norsk Biografisk Leksikon, Nasjonalbiblioteket, Tidsskriftet den norske legeforening