‘You don’t talk about the dojo’: En etnografisk studie av kampsport og fellesskap under pandemi

Masteroppgave levert ved Institutt for sosialantropologi, våren 2023.

Av: Thorand Walla
Veileder: Professor Synnøve K.N. Bendixsen

I mars 2020 etter at pandemien brøt ut, bestemte den norske regjeringen seg for å sette i gang en rekke tiltak for å stoppe spredningen av covid-19 viruset. Et av tiltakene som ble satt i gang var stans av breddeidrett og gruppetrening. Dette rammet flere idrettsarenaer, som blant annet kampsport. Selv om det ikke var lov til å trene kampsport, stoppet det ikke alle fra å trene.

Denne oppgaven handler om en gruppe kampsportutøvere som trente under den sosiale nedstengningen av Oslo. Restriksjonene over breddeidretten rammet hele Norge, men Oslo opplevde i tillegg en strengere sosial nedstengning. Gjennom min etnografi viser jeg hvordan nedstengningen opplevdes som en krise for en gruppe kampsportsutøvere og hvordan de begynte å lete etter alternative måter å trene på. Det som startet hjemme i hager og i parker våren 2020, skulle til slutt ende i det de kalte for dojoen – et undergrunns kampsportmiljø i en helt vanlig leilighet på Tøyen. I starten så det ut til å bare handle om trening, men det viste seg å være mye mer. Dette var et sted hvor kampsportutøvere møttes for å få utløp for mestringsfølelse og sosiale stimuli. I oppgaven viser jeg hvordan de skapte et «little community» (Redfield 1960) gjennom å være en mindre gruppe, dele måltider, gode samtaler, rekruttering og dugnad, men også gjennom sniking inn i leilighet og frykten for det utenfor.

Gjennom teoretiske innfallsvinkler om community, maskulinitet og krise, viser jeg hvordan et fellesskap ble skapt og formet. Jeg viser hvordan krise ikke bare opplevdes som et tap for mine informanter, men også hvordan det ga rom for kreativitet og nytenking. Jeg viser også hvordan vi kan forstå dojoen som et midlertidig fellesskap og hvordan forandring i strukturer skapte nye praksiser de ikke var vant med fra kampsportsenteret. Det kroppslige hadde stor betydning for fellesskapet og kom til uttrykk i mestringsfølelse og sikkerhet rundt egen kropp. Her spilte også et ettertraktet ego inn, som ble tatt med fra kampsportsenter og var med på å forme dojoen og dens medlemmer. Å utvikle dette egoet var sett på som en viktig del av det å være en god sparringspartner. I tillegg var dojoen et sted for erfaringsutveksling og en skulder å støtte seg på når de ble skadet. Dette fellesskapet viste seg å være midlertidig: da regjeringen åpnet opp samfunnet igjen, gikk dette fellesskapet i oppløsning og mine informanter dro tilbake til sine kampsportsentre.