"En må få hodet inn i soningen" - Mestring og motstand i Bergen fengsel

Av Silje Hjelmeland Olsen
Veileder: førsteamanuensis Mary Bente Bringslid

Denne avhandlingen omhandler menneskers relasjon til makt.

Under et 6 måneders langt feltarbeid i Bergen fengsel undersøkte jeg informantenes hverdag ved å benytte meg av en kombinasjon av deltakende observasjon og intervjuer. Gjennom Foucaults (2008) maktforståelse har jeg argumentert for at innsatte som er i en asymmetrisk maktrelasjon utøver motstand mot makten nettopp fordi makten også gir individet et potensial for motstand. Samtidig har jeg brukt James Scotts (1987) motstandsbegrep for å hevde at motstand ikke nødvendigvis er de store opprør eller voldelig framferd. Det å si ja, kan også være en form for motstand.

Avhandlingens kanskje viktigste anliggende er å øke innsikten i hvordan innsatte i lukket fengsel forstår og håndterer sin egen hverdag, og hvordan de innsatte utvikler ulike teknikker i interaksjon med andre for å beherske det å sitte fengslet. Sentralt for avhandlingen er også fengslingens dilemma: domfelte må tilegne seg visse egenskaper og kunnskap om hvordan fengselet fungerer for å mestre fengslingen, men samtidig som innsatte tilpasser seg fengselshverdagen vil de også avlære seg den kunnskap og evne som er viktig for å kunne håndtere livet utenfor fengselet.

Jeg argumenterer for at man gjennom prosessen med å bli en fange også mister en del av det å være et fullverdig medlem av samfunnet. For å forstå dette dilemmaet fra innsiden har det vært viktig med et fokus på de innsattes hverdag i fengselet, hvordan de selv oppfattet sin situasjon og hvordan de med egne ord beskrev de erfaringene og opplevelsene de har hatt under soningen. Jeg har argumentert for at fengselets rehabilitering kan ha en umyndiggjørende effekt for de innsatte og det er her jeg kommer til spørsmålet om fengsel egentlig virker. Dersom fengselet skal virke slik formålet skal være enten ved å være allmennpreventivt og dermed avskrekkende for andre enn forbryteren eller gjennom et individualpreventivt perspektiv hvor forbryteren selv skal bli avskrekket burde fengselet ikke ha lang soningskø og manglende kapasitet. Jeg argumenterer her for at dersom fengselet skal være rehabiliterende eller avskrekkende så burde fengselet være selvdestruktivt og ikke habituerende.

Hvordan en skal gå frem for at de innsatte skal fungere optimalt både innenfor fengselet og i samfunnet utenfor er en omfattende problemstilling. Jeg vil argumentere for at en løsning kan være at man må sørge for at de innsatte ikke blir for umyndiggjort i fengselet slik at de ikke klarer å tenke selv. Med det mener jeg at de innsatte etter løslatelse også får ”hodet ut av soningen”.