Kjønnslikestilling

Veileder professor Anh Nga Longva

Avhandlingen tar for seg norsk kjønnslikestilling i møte med den stadig økende kulturelle pluralismen i det norske samfunnet. Jeg ser på kjønnslikestilling med et kritisk blikk for å kartlegge noen av de utfordringene som statsfeminismen og den norske kjønnslikestillingsideologien støter på når samfunnet blir mer flerkulturelt og en større del av befolkningen har andre erfaringer og dermed andre forståelser av kjønnsrelasjoner. Feltarbeidet utførte jeg i Bergen. Jeg har drevet deltagende observasjon både blant etniske nordmenn og blant etniske minoriteter på flere arenaer for å få et mer helhetlig inntrykk av prosessene som foregår i det flerkulturelle samfunnet, og hvordan de påvirker ulike menneskers liv.
Kjønnslikestilling regnes sammen med autonomi og individuell frihet som grunnleggende verdier i det norske samfunnet, begreper som er med på å forme den norske identiteten. Hovedargumentet i avhandlingen er at kjønnslikestilling fungerer som en hovedgrensemarkør for hva som kan aksepteres av kulturell forskjellighet innenfor rammen av et flerkulturelt Norge. Jeg fokuserer på hvordan det konstrueres en dikotomi basert på forestillinger om “oss” som representanter for kjønnslikestilling, mens “de andre” følgelig konstrueres som undertrykkere og undertrykte. Etniske minoriteter kan til en viss grad velge å beholde sine kulturelle særtrekk og bidra til mangfold, så lenge organisering av ekteskap og familieliv ikke går på tvers av den norske kjønnslikestillings¬ideologien. Sett i lys av integreringsprosesser i det norske samfunnet har konstruksjonen av en slik dikotomi ført til en spenning mellom anerkjennelse og respekt for andre kulturelle praksiser på den ene siden og målsettingen om kjønnslikestilling på den andre. Jeg forsøker i avhandlingen å finne svar på om det er mulig å løse opp spenningen mellom integrering og den norske kjønnslikestillingsideologien. Jeg argumenterer for at det må bli større fleksibilitet i det norske kjønnslikestillingsbegrepet, slik at flere kulturelle praksiser knyttet til kjønnsrelasjoner kan defineres innenfor rammene for hva som oppfattes som akseptable kjønnsrelasjoner. Avhandlingen problematiserer også hvordan likhetskravene knyttet til organisering av familieliv og ekteskap ikke er fundert i praksiser som finnes blant etniske norske samfunnsaktører, men i et ideal om kjønnslikestilling. Dette kan føre til at “deres” kultur framstår som problematisk og som mindreverdig, mens “vår” kultur opphøyes til et universelt ideal, som til dels fritas for selvgranskning og kritikk.