Verdiuttrykk i den tredje alder. Selvstendighet, likhet, ansvarlighet og anerkjennelse i de sosiale fellesskapene

Masteroppgave levert ved Institutt for sosialantropologi, våren 2014.

Av Marianne Birkeland
Veileder: Førsteamanuensis Eldar Bråten
 

Dette er en antropologisk studie, basert på mitt feltarbeid i Norge, av alderdom og hvilke verdier de eldre har i det jeg kaller den tredje alder; de «unge eldre». Fokuset i min studie har vært å studere hva mine informanter verdsetter som viktig og hvordan de verdiene de er mest opptatt av kommer til utrykk i sosiale fellesskap. Wikan (1990) sitt utrykk, ”compelling concerns” (s.16), kan tolkes som ”verdier”, og det må bli forstått som hva informantene uttrykker at de er opptatt av. Verdiene blir uttrykt og forstått av meg som grunnleggende mål i informantene sine liv.

De eldre har, gjennom et langt liv opplevd endring, dette sammen med klasse, alder og kjønn vil også påvirke hvilke verdier de har og hvordan disse blir oppnådd og uttrykt. Det som er verdifullt for mine informanter er personlig og individuelt, men kan samtidig være uttrykk for noen felles trekk ved de eldre i den tredje alder, som et underliggende premiss for hvordan de opptrer og føler de bør opptre i sosiale fellesskap.

Å belyse verdier kan være et utgangspunkt i å studere på hvilken måte mine informanter er unike og ulike, og hvordan verdiene kommer til utrykk og blir oppnådd, sett i komparasjon til Lamb (2000) sitt studie av alderdom i India og grunnleggende verdier studert i norsk kultur, som selvstendighet, likhet, ansvarlighet og anerkjennelse.

Jeg viser hvordan fortidsnarrativ brukes av mine informanter som et middel for å oppnå likhet som verdi. Jeg hevder at likhet er en viktig verdi for å oppnå sterkere tilhørighet mellom de eldre, og at fortidsnarrativ brukes av informantene som et verktøy for å skape likhet og fellesskap. Jeg har også vist hvordan de eldre bekjemper ensomhet gjennom selvstendighet og fellesskap og vil hevde at livsendringer påvirket deres opplevelse av selvstendighet og måter å uttrykke selvstendighet på. Ved å søke trygghet, gjennom å være sikker og gjennom å planlegge sin egen alderdom, hevder jeg at de eldre opprettholder en form for selvstendighet og ansvarlighet. Jeg mener at en ung kropp og et ungt utseende vektlegges fordi det gir prestisje og anerkjennelse i sosiale fellesskap blant de eldre. Jeg hevder at pensjonistene kan føle et savn og et tap av nytteverdi når de ikke lenger er i lønnet arbeid. Følelsen av «nytte» gjenskaper informantene gjennom å uttrykke travelhet, og ved at de gjør det de beskriver som nyttige aktiviteter. Jeg påstår også at de eldre sin måte å distingvere mellom nyttige og unyttige aktiviteter på også er et uttrykk for klasse og tilhørighet. De kan derfor også gjennom å distingvere, utrykke klasse, og dermed skape både likhet og tilhørighet, og ulikhet. Disse verdiene kan brukes til å oppdage om det finnes noen kulturelle mønstre som er med på å forme hvordan de eldre handler, hva som er viktig for dem og hvordan de ønsker å fremstå for andre. På den måten blir de grunnleggende verdiene et verktøy i å forstå deres livsverden og kultur.

Gjennom å anvende perspektiver på og analytiske begrep som uttrykkskontroll (Goffman 1992), distingvering (Bourdieu 1995) og generasjon (Eyerman og Turner 1999) ønsker jeg å analysere hvilke grunnleggende verdier de eldre vektlegger i sosiale relasjoner og drøfte på hvilke måte verdiene oppnås og på hvordan disse verdiene er sammenfallende med norske kulturelle verdier (Gullestad 1992; Hylland Eriksen 1993; Lidén, Lien og Vike 2001; Vike 2013).