Idrett som arena for integrering. En problematisering av organisert idrett i Norge med spesielt hensyn til integrering av etniske minoriteter i fotball

Masteroppgave levert ved Institutt for sosialantropologi, våren 2014.

Av: Miriam Olsbø
Veileder: Professor Anne Karen Bjelland

Idretten blir idag tilegnet en rekke positive egenskaper, først og fremst gjennom dens egenart som produsent av aktivitet, men også gjennom dens samfunnsbyggende funksjoner. Deltakelse i idrett gir en økt helsegevinst, og skaper glede og engasjement. I tillegg kan deltakelse i idrett bidra til å utjevne forskjeller i samfunnet. Den er åpen for alle, uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, seksuell legning osv. Deltakelse i idrett kan også bidra til å øke kunnskapen om norsk frivillighetskultur og demokrati. På bakgrunn av disse argumentene, og det faktum at idretten stiller relativt lite krav til språklig kompetanse (regler er stort sett internasjonale), blir idrettsarenaen framhevet som en godt egnet arena for integrering av etniske minoriteter.

Jeg har over en periode på nesten 2 år gjort feltarbeid på ulike arenaer innenfor idrettsorganisasjonen. Det opprinnelige feltarbeidet tilknyttet utdanningsplanen ble gjort som i en gjennomsnittlig sportsklubb i Bergen, hvor jeg var hjelpetrener for et fotball-lag med 11 år gamle gutter og og et fotball-lag med 16 år gamle jenter. Fokuset mitt har derfor hovedsaklig vært på fotballarenaen som integreringsarena, samtidig som det er mange trekk ved denne som vil være overførbare til andre idrettsarenaer. I tillegg til å ha vært fotballtrener, har jeg også i løpet av skriveprosessen jobbet en kort periode på en skole for barn og unge med minoritetsbakgrunn, og vært klubbveileder og kursholder for Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF).  De to sistnevnte var aldri planlagt som en del av feltarbeidet, men da fagfeltet for arbeidet var så nærliggende tematikken i oppgaven, valgte jeg å inkludere en del av mine erfaringer også fra arbeidsplassen.

Mitt ønske med denne avhandlingen har vært å finne ut hvorvidt det faktisk er slik at idrettsarenaen egner seg godt som integreringsarena for etniske minoriteter. Undersøkelser viser nemlig at til tross for at idrett er åpen for alle, så er enkelte grupper i samfunnet – for eksempel barn, unge og voksne med minoritetsbakgrunn –  sterkt underrepresentert i den organiserte idretten. Tidligere forskning på temaet har hatt fokus på at «problemet» ligger hos «dem», og er knyttet til kulturforskjeller. Dette har jeg valgt å problematisere i oppgaven, og mine studier viser at enkelte av utfordringene med integrering i organisert idrett som man tidligere har knyttet til kulturforskjeller i langt større grad er av generell art, og kan knyttes til samfunnsutvikling fremfor kultur. Ett eksempel er underrepresentasjon blant minoritetsjenter. Det er viktig, når man skal forsøke å finne årsaker til minoritetsjenters lave deltakelse, at man tar i betraktning at de også er ungdommer og jenter. I tillegg må man se deres deltakelse i lys av den generelle underrepresentasjonen blant jenter i organisert idrett, spesielt i fotball. Det er der den egentlige utfordringen ligger. Et annet eksempel er  kostnadene ved å drive organisert idrett. Prisen det koster for å delta øker for hvert år, og utviklingen tilsier at gaveøkonomien som har kjennetegnet organisert idrett  er i ferd med å bli erstattet av markedsøkonomi. Kombinert med mer teknisk, spesialisert og kostbart utstyr står idrett i fare for å gå fra å være en arena hvor økonomiske og sosiale forskjeller utjevnes til å bli en arena hvor slike forskjeller fremheves. Et tredje eksempel er manglende foreldreengasjement. De aller fleste idrettslag idag sliter med å få med foreldre rundt lagene, til å stille på foreldremøter, til å ta på seg oppgaver i idrettslaget, til å være med å bidra. Undersøkelser viser at foreldre med minoritetsbakgrunn er godt representert på andre frivillige arenaer, noe som kan tyde på at deres måte å forståelsesramme ikke er den samme som blant etniske norske når det kommer til deltakelse i organisert idrett.

Disse utfordringene kan virke negative i integreringssammenheng, men mitt inntrykk etter endt feltarbeid er at dette i større grad handler om er generelle utviklinger enn utfordringer knyttet til kultur.

I løpet av feltarbeidet observerte jeg også andre sider ved organisert idrett som kan være med på å gjøre organisert idrett mindre tilnærmelig. Idrett blir presentert som åpen og inkluderende, og NIF fremhever at idrettsarenaen skal være en trygg arena.  Disse begrepene henger tett sammen; å føle seg som en del av noe, å føle seg trygg i en gruppe er det inkludert handler om. Utfordringer kan oppstå dersom idrettens definisjon av trygghet ikke samsvarer med et potensielt nytt medlems definisjon. Som for eksempel en mors bekymring for å sende datteren sin med fremmede voksne på fotballturnering. Idretten vil si det er helt trygt, men for en mor som aldri har møtt eller hilst på treneren til datteren, er det ikke sikkert at det føles slik.

På en måte kan man si at idretten, for denne moren, i praksis fraviker fra det den er sagt å være i teorien; trygg. Dette kan man også erfare i andre sammenhenger; hvorvidt idretten er alkoholfri, hvorvidt man skal kunne delta ut ifra egne forutsetninger og behov, hvorvidt «det handler om respekt, ikke sant?» som Fair Play slagordet sier. Dette gapet mellom teori og praksis gjør noe med idrettens troverdighet – holder den egentlig hva den lover? Det er naturligvis ikke slik over alt, hele tiden, men dette gapet mellom teori og praksis er eksisterende flere steder i organisert idrett, og dersom arenaen skal fremstå som godt egnet for integrering generelt, må dette gapet gjøres noe med.