Hjem
Institutt for sosialantropologi
Nyhet

Srebrenica - forbrytelsen og sviket

I år er det 20 år siden massakren som den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Den Haag har erklært som folkemord.

Den 11 juli samler deg seg tusenvis av mennesker på Potocari sletten ved Srebrenica
Foto/ill.:
Tone Bringa

Hovedinnhold

Hver 11. juli de siste 12 årene har det samlet seg tusenvis av mennesker på Potocari sletten ved Srebrenica.  Potocari sletten vil fylles av internasjonale ledere og talene vil være mange. De internasjonale gjestene vil se ut over et landskap med en slette i en trang dal omgitt av fjell. På den ene siden av veien langs sletten ligger restene av en stor lagerbygning der den nederlandske FN bataljonen i 1995 med et minimum av ressurser skulle beskytte den FN erklærte Srebrenica «trygge sonen» («safe area») og hindre serbiske styrker som omringet enklaven i å angripe. På den andre siden ligger en gravlund med mange tusen av de høye, hvite, smale gravstøttene karakteristisk for Bosnias muslimer, en gravstøtte for hvert av ofrene fra Srebrenica massakren som hittil er blitt identifisert.

 

Massegravene

Potocari gravlund og minnesenter ble åpnet av President Clinton in 2003, det året ble levningene etter 600 av de over 8000 tusen massakrerte menn og gutter gravlagt. Siden den gang har det hvert år på den 11. juli funnet sted massebegravelser her. Levninger har blitt funnet i massegraver på ulike steder i det østlige Bosnia og i Serbia etter møysommelig detektivarbeid, og deretter gjennom et tidkrevende arbeid, som har pushet DNA teknologien framover, har beinrester og personlige eiendeler som kan ha blitt funnet i opptil 5 ulike massegraver blitt identifisert. De døde blir gitt tilbake den identiteten de ble drept for og som ble så totalt utslettet av de serbiske styrkene ledet av General Mladic, de varme sommerdagene i skogene, på slettene og plasser rundt Srebrenica i dagene som fulgte de serbiske styrkenes innmarsj i byen den 11. juli 1995.  Tusenvis av livredde Bosniske muslimer søkte tilflukt hos FN bataljonen. I løpet av de over tre årene krigen hadde vart hadde tusenvis av bosniske muslimer som var blitt drevet på flukt fra sine landsbyer i det som siden er blitt kjent som «etnisk rensing», flyktet til Srebrenica som var blitt en bosnisk muslimsk enklave, beleiret av serbiske styrker. Det var en åpen flyktningeleir med 40.000 mennesker der de beleirende serbiske styrkene bevisst sultet ut befolkningen ved å stoppe alle FN konvoier med mat.

 

Ideologien om serbisk herredømme og etnisk utrensking

Historien om Srebrenicas fall og hvem som er ansvarlig for massakren blir nå nøye dokumentert i den pågående rettsaken i Den Haag  mot Ratko Mladic, den serbisk-bosniske generalen som marsjerte inn i Srebrenica og kommanderte at alle menn og gutter over 15 år skulle henrettes. Men vi har enda ubesvarte spørsmål når det gjelder når og hvordan Mladic og den serbiske nedslaktningen kunne vært stoppet. I motsetning til dagens Syria så var det et massivt internasjonalt nærvær i Bosnia, spesielt FN gjennom UNPROFOR, og internasjonale fredsforhandlere. I forrige uke organiserte The Hague Institute of Global Justice og United States Holocaust Memorial Museum en konferanse som del av et prosjekt der formålet er å kartlegge internasjonale avgjørelser forut for folkemordet i Srebrenica. Flere nøkkelspillere var til stede, diplomater og tidligere sivile og militære UNPROFOR topper. Mens noen var mest opptatt av at vi ikke kunne vite hva som foregikk i hodet på Mladic og forutse hans handlinger, var jeg blant de som mener at dette burde ikke ha kommet som noen overraskelse og at Srebrenica massakren kunne ha vært unngått. De som var nærmest hendelsene på bakken og som hadde fulgt utviklingen i Bosnia lengst var slående enige i dette. Det som skjedde i Srebrenica var del av et mønster, det var del av en serbisk nasjonalistisk idelogi som prediket serbisk herredømme, og etnisk «rene territorier» der den Bosnisk muslimske befolkningen ble truet med utryddelse gang på gang. Det var en type retorikk som forberedte den serbiske befolkningen på at ikke bare tanken, men også handlingen var mulig.

 

Den overlevendes historie

Den 22. juli 1995 tok jeg et helikopter fra Zagreb, der jeg jobbet som «policy» analytiker for lederen for UNPRFOR, til Tuzla for å intervjue flyktninger fra Srebrenica. I uken etter at Srebrenica hadde falt, var det kommet spredte historier om massakre, om menneskerettighetsbrudd, fra UNHCR og fra journalister, men omfanget var uklart. De tusenvis av kvinner som ankom flystripa i Tuzla der den nordiske bataljonen hadde satt opp telt og improvisert en flyktningeleir spurte desperat: «hvor er våre menn?» Flere av sjefene i UNPROFOR var på ferie, og jeg var fortvilet over mangel på informasjon og handling. Kanskje jeg med mine kjennskap til språk og folk kunne finne ut noe? Jeg slo meg sammen med to kolleger som jobbet med å dokumentere menneskerettighetsbrudd i krigen. Vi annonserte over høyttaleranlegget at vi ønsket å komme i kontakt med folk som nylig var ankommet fra Srebrenica. En man kom løpende mot oss. Han var intens, han hadde hastverk, han lette etter barn og kone, men han måtte snakke med oss først. Vi satt oss ned, og historien mannen fortalte var rystende. Han viste oss merker etter tau rundt håndleddene, merket etter kula som hadde streifet tinningen. Han fortalte oss om alle mennene som var blitt samlet på en slette, Mladics spottende tale til dem, og så massehenrettelsene foran grøftene. Han overlevde fordi kulen bommet og en annen mann falt over ham. I ly av mørket klarte han og en til overlevende å komme seg til Tuzla. Det hadde tatt ham 10 dager. Jeg skjønte da det mange av oss hadde fryktet at de spredte historiene om massakre var sanne, men det denne mannens historie fortalte oss var vanskelig å forestille seg: Alle de tusenvis av menn var drept og han var blant en håndfull overlevende - en grufull sannhet som det var ytterst viktig ble kjent for verden så fort som mulig. Jeg ba innstendig rapportøren om å skrive en rapport som fikk klart fram omfanget av det som hadde skjedd, og sørge for at den ble kjent for våre sjefer i New York. Men rapporten jeg fikk til gjennomlesing var så utvannet at den rystende sannheten forsvant i et nøytraliserende byråkrati språk som hadde blitt UNPROFORs varemerke. Det er dette nøytraliserende språket (alle parter er like skyldige) kombinert med en fortolking av UNPROFORs rolle som der for å beskytte FN ansatte, og ikke befolkingen, som toppledelsen i UNPROFOR sto for som gjorde den handlingslammet, og i siste instans unnfallende. Jeg fortalte i stedet den overlevendes historie til en amerikansk diplomat som handlet umiddelbart og historien med flyfoto dokumentasjon ble lagt fram for FNs sikkerhetsråd av USAs FN ambassadør Madeleine Albright.

 

Unnfallenheten og hva vi visste

Det var så mange «missed opportunities», kritiske øyeblikk der internasjonal handling ville ha stoppet den serbiske planen for etniske å rense de siste områdene av territoriet som skulle inngå i en «ren bosnisk serbisk» stat. General Mladic og hans politiske sjef Radovan Karadzic tok ett skritt, ventet, ingen reaksjon fra UNPROFOR eller det internasjonale samfunnet, tok ett skritt til, ingen reaksjon, helt til innmarsjen i Srebrenica. I desember 1994, hadde lagdommer Hanne Sophie Greve konkludert i sin rapport til FNs ekspert kommisjon om Prijedor, en by i det nordlige Bosnia og en av de første som ble «etnisk renset» av serbiske styrker i 1992, med følgende: «Det er uten tvil at hendelsene i kommunen Prijedor siden 30. april 1992, kvalifiserer til forbrytelser mot menneskeheten. Videre, er det sannsynlig at det vil bli bekreftet i en rettslig prosess at disse hendelsene utgjør folkemord.»

Hadde alle de sentrale internasjonale beslutningstakerne i Bosnia i månedene som ledet opp til Srebrenica lest denne rapporten, hadde de umulig kunne si, vi kunne ikke vite hva som foregikk i hodet på Mladic. Generalen var ikke en enslig drapsmann, han var del av en ideologi og et politisk apparat. La oss ikke glemme det når vi ser bilder av de 7000 gravstøttene og over 8000 navnene inngravert i minnesteinen i Potocari på lørdag mens Mladic sitter i rettsalen i Den Haag og lytter til obduksjonsrapporten fra enda en nylig avdekket massegrav.