Preklinikken i Bergen - en kort historisk oversikt

En forberedende plankomite for å utrede preklinisk undervisning i Bergen ble oppnevnt i februar 1959. Da var planene for et odontologisk studium i Bergen alt godt i gang, men nå ville man satse på en felles preklinikk for odontologi og medisin. Komiteens formann var professor Erik Waaler. I mai 1960 ble den endelige plankomiteen utnevt med Waaler som formann og i tillegg prorektor Wilhelm Harkmark (fra Oslo, og som i 1961 ble første professor ved PKI i Bergen), professor Jan Jansen, professor N.L. Eeg-Larsen og overarkitekt Erling Norling. Senere gikk Eeg-Larsen ut av komiteen og ble erstattet av amanuensene Einar Eliassen og Leiv Klungsøyr. Arkitektene G. Fougner og E. Myklebust ble engasjert til prosjekteringen med den begrunnelse at de hadde tegnet ”Odontologen” på Årstadvollen, og det var ønskelig med et noenlunde enhetlig preg. I tillegg deltok universitetsdirektør Arne Halvorsen.

Saken hastet og man måtte først ta standpunkt til byggets plassering, og to områder pekte seg ut: Å bygge på plassen i nærheten av det nye bygget for odontologi på Årstadvollen eller, slik Det medisinske fakultet ønsket, å plassere preklinikken på Haukelandsområdet i nær tilknytning til universitetsklinikkens kliniske avdelinger. (Det ble jo til slutt slik når det nye Institutt for biomedisin ble oppført 2004. PKI-bygget ble altså ved tilbakeblikk en interimsperiode.)

De første planene baserte seg på undervisning av 48 odontologer og 50 medisinere, og undervisningen skulle omfatte fysiologi, kjemi, biokjemi og anatomi. En samordning av kjemi og biokjemi ble ansett som den billigste og faglig sett beste ordning og samlet i et biokjemisk institutt. Arelaet ble 1963 bestemt til 7365 kvadratmeter, inkludert velferdsrom, og med en samlet kostnad på kr. 22 mill. som så ble redusert, etter kraftige romnedskjæringer, til 12 mill. Etter disse planene var godkjent ble studenttallet økt til 80 medisinstudenter.

På grunn av en skandale ved sykehuset i Vardø, hvor en dansk første-avdelingsstudent foretok operasjoner, kom det i 1962 pålegg om raskt å komme i gang med undervisning av medisinerstudenter i tilknytning til preklinisk undervisning for odontologer. På kort tid ble da plankomiteen mobilisert til en hurtigarbeidende komite hvor også dekanus, professor Broch og professor Oeding var med. Formann var Harkmark og sekretær kontorsjef Magne Lerheim. De skulle i løpet av noen få dager i september 1962 utrede hva som måtte gjøres for å komme i gang med midlertidig preklinisk undervisning for 40 medisinere og 24 odontologer høsten 1963.

Anatomisk institutt fikk sin hovedbase i odontologibygget, Fysiologisk institutt i MFH-bygget. Biokjemisk institutt ble installert i den gamle villaen etter fransk institutt og undervisningslokaler i det nye bygget for Bergen Tekniske skole i Lars Hillesgt. Det var imidlertid ikke bare enkelt å skaffe nok yngre lærerkrefter og stipendiater til undervisningen ved de prekliniske instituttene, en undervisning som startet alt 1963 i disse provisoriske lokaler.

Personalsituasjonen var vanskelig også fordi kvalifiserte medisinske kandidater viste liten interesse. Søkerne kom, i tillegg til at det ble rekruttert stipendiater som var ved universitetet i Trondheim og Oslo og i forskningsopphold ved universiteter i England og USA, stort sett rekruttert fra lokale naturvitenskapelige og parakliniske institusjoner, i særlig grad fra Zoologisk laboratorium, Botanisk laboratorium og Farmakologisk institutt.

1963 ble det oppnevnt et ”kontaktutvalg for PKI-bygget”: Waaler, Harkmark, Eliassen og Klungsøyr som bl.a. arbeidet med bemanningsbehovet:

I anatomi ble tre professorater merket for henholdsvis human anatomi, histologi og komparativ anatomi, og tre dosenturer i henholdsvis oral anatomi, embryologi og elektronmikroskopi. Professoratene i fysiologi var merket for generell fysiologi, human fysiologi og ernæringsfysiologi.  To professorater i biokjemi ble ikke merket for de ulike grener av faget.

Undervisningen ved PKI skulle omfatte medisinere og odontologer til første avdeling samt veiledning frem til hovedfag.

Tilgangen på ressurser for innkjøp av instrumenter var stort sett rikelig, og det ble opprettet mange tekniske og vitenskapelige stillinger. Denne velviljen fra styresmaktene ble satt inn for å gjøre preklinikken i stand til å opparbeide en brukbar undervisnings- og forskningskompetanse så raskt og effektivt som mulig etter de rådende forhold. I tillegg til gleden over å få arbeide med avansert utstyr i nye lokaler, var også spenningen ved å ha tilgang til moderne tekniske nyvinninger. Av avansert utstyr kan som et kuriosum nevnes at det også ble kjøpt inn en felles regnemaskin med ett minne som man kunne få tilgang til ved å sette seg opp på en bestillingsliste, en betydelig besparelse i en del regneoperasjoner. 

Anatomisk institutt

Først kan det være på sin plass å nevne det instrumentinnkjøpet som senere gikk under benevnelsen ”Waaler-Harkmark-kuppet:” De to professorer mente at skulle man kunne rekruttere gode forskere til Bergen måtte man også få de beste forskningsinstrumenter på markedet hit. Dette medførte at det alt i 1963 sto klart et Siemens I transmisjons-elektronmikroskop, før det var gitt samtykke til kjøpet fra universitetets sentrale myndigheter. Det ble installert i de foreløbige lokalene på MFH-bygget. Cand. med. Enrico Mugnaini kom til Bergen og ble vitenskapelig leder for elektronmikroskopi med ingeniør Jakob Røli som driftsoperatør. Det ble raskt etablert et godt miljø for elektronmikroskop hvor også  cand. real. Arnold Åbro, stud. med.  Per Flood, førsteamanuensis Sunniva Lønning (fra Fysiologisk institutt) og stipendiat Knut A. Selvig (fra Odontologiske institutter) var aktive.

Instituttet fikk også et interferensmikroskop, som er et svært avansert og spesialisert lysmikroskop som det bare var produsert 5 av ved Leitz-fabrikken. Begge disse instrumenter ble plassert ved Anatomisk institutt, men skulle også, i likhet med alle større instrumenter som ble innkjøpt til PKI, kunne benyttes av forskere fra andre institutter ved Universitetet i Bergen.

Etter tilsetting av Wilhelm Harkmark som professor ved Anatomisk institutt ble det ansatt en professor med ansvar for komparativ anatomi: Thorvald Sætersdal og to prosektorer høsten 1963:  Åbro, som skulle bygge opp undervisningsmateriale til mikroskopisk anatomi, og senere cand.med. Ottar Heggø og stud.med. Paul Forstrønen som skulle tilrettelegge undervisningen i makroskopisk anatomi. Preparatsamlingen for studentene i odontologi ble bygget opp av stipendiat Gisle Fosse (som ble ansatt som dosent 1969). Lærerstaben besto nå av to professorer (Harkmark, Sætersdal) en dosentstipendiat i oral anatomi (Fosse), tre prosektorer (Åbro, Steinar Kvinnsland, Per Flood), en amanuensis (Liv Stray Breistein), to vit.ass. (Aase Krohnstad, Per Gøran Krüger), og fire stipendiater (Forstrønen, Vidar Lehmann, Berczy,  Bernt Walther). Til anatomiundervisningen måtte man ha menneske-legemer, og for å påskynde tilgangen benyttet Harkmark den utradisjonelle vei å henvende seg til publikum gjennom kringkasting og pressen.

Biokjemisk institutt

De første lærerne til biokjemisk institutt ble hentet fra internasjonale forskningsmiljøer og fra miljøet omkring Kjemisk institutt, Botanisk laboratorium og Farmakologisk institutt. Våren 1963 ble cand.real. Gjert Knudsen og cand.real. Karen Helle (fra et opphold ved Univ. of Oxford), cand. real. Agnar P. Nygaard og Jens Gabriel Hauge ble ansatt som henholdsvis professor og dosent 1964.

Cand. med. Lars Haarr ansatt som stipendiat 1965 og cand. real. Kjell Kleppe 1966 (etter opphold ved Univ. of Nebraska). De neste biokjemikerne: Doris Dahl og Thor S. Eikhom (fra opphold i England), Abraham K. Abraham, Ian Dundas, Guldborg Serck-Hanssen og Ian Pryme (fra Trondheim), Per Erik Joner, Torgeir Flatmark og Berit Berg (fra Oslo). Alle disse kom med forskererfaring fra ulike deler av biokjemien. Instituttet vokste fra 17 ansatte i 1965 til 39 i 1968, herav 11 teknisk-administrative og 24 vitenskapelige stillinger.

Særlig bør her nevnes Agnar P. Nygaard som var med på pionerforsøkene på gen-hybridisering 1962, og Kjell Kleppe som ble en drivende kraft i rekruttering til genforskning. Senere bl. a initiativtager til opprettelse av Felleslaboratorium for bioteknologi 1986. I løpet av mange forskningsopphold hos nobelprisvinneren H.G. Khorana i USA bidro Kleppe vesentlig til den første kjemiske syntese av et gen. En forskning som også la det teoretiske grunnlaget for PCR-metoden Kary Mullis senere fikk nobelprisen for (i 1993).

Fysiologisk institutt

De første stillingene i fysiologi ble i 1963 besatt med zoofysiologen dr. philos Einar Eliassen som ble professor i generell fysiologi, og arbeids-fysiologen dr.med Kristen Lange Andersen som ble den første professor i human fysiologi. 1964 ble det ansatt tre dosenter: dr. med Holger Ursin i nevro-sansefysiologi, lederen av fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt; dr. phil. Olav Brækkan i midlertidig stilling til dr. phil Leiv Klungsøyr ble fast ansatt i ærnæringsfysiologi. 1970 etterfulgte dr. med Knut Aukland Lange Andersen som professor i human fysiologi og samlet en betydelig del av instituttets ansatte forskere (Aukland, Ersland, Clausen, Kirkebø, Tyssebotn, Heyeraas) i forskning omkring sirkulasjonsfysiologiske problemstillinger. 1974 ble Karen B. Helle tilsatt i det tredje dosenturet; dosent i cellebiologi.

En viktig del av instituttets undervisning i denne første fasen var også i forhold til cand. real-studiet, i tillegg til undervisningen for studentene i odontologi og medisin.

Alle lærerstabene var nå blitt forsterket, og betydelige organisasjonsmessige forandringer innført. Instituttene fikk valgte styrer med en valgt styrer og en instituttrådsforsamling. I tillegg fikk preklinikken et fellesråd som bl.a. behandlet søknader om fellesstillinger og større forsknings-instrumenter til bruk for alle de tre instituttene. Blant annet ultrasentrifuger og nye elektronmikroskop. Som et kuriosum i dagens situasjon kan nevnes at det omkring 1980 ble det forhandlet om vi skulle gå sammen om en felles hard-disk på 20 megabytes.  En plan som ble forlatt blant annet av kosthensyn.

Forskningsmessig var det stor og svært bredt anlagt aktivitet med utstrakt samarbeid på tvers av instituttgrensene og med internasjonale miljøer. Det var også blitt relativt vanlig at stipendiater og fast ansatte forskere oppholdt seg ved forskningsinstitutter ellers i verden, særlig Skandinavia, Storbritannia og USA.

Forskningsaktiviteten ved PKI var stor, internasjonal og allsidig, det vil nok føre for langt å ta for seg alle delprosjekter ut over de få som er nevnt.

Nytt bygg:  Institutt for biomedisin

I løpet av perioden etter 1980 økte studentantallet ganske betydelig slik at der nå var 110 studenter i medisin og 55 studenter i odontologi. På grunn av forhold vi kan sette under samlebegrepet miljøproblemer (eksplosjonsfare, giftproblematikk, asbest, plassmangel), kunne ikke PKI bygges om for å tilpasses de nye krav og behov, selv om enkelte lagerrom og disseksjonsalene ble modernisert. Det ble satt ned en arbeidsguppe med professor Rolf K. Reed som formann for å utrede mulighetene for et nytt forskningsbygg for preklinisk undervisning. De tre instituttene ble i 2004 samlet under en felles ”paraply”: Institutt for biomedisin etter innflytting i det nye BB-bygget som er koblet tett opp til Universitetssykehuset (Haukeland).

Men det er en annen historie og behandles for seg selv av dertil kyndige personer.

2.2.2009 Per G. Krüger

”Kunnskapens tre på Årstadvollen”, De prekliniske institutter 1993

”Anatomi og nevrobiologi i Bergen” 20 års vekst ved universitetet”

Festskrift til Wilhelm Harkmarks 70-årsdag. 1985

”Universitetets historie bind 1 og 2”, 1996

”Nytt fra universitetet i Bergen” 22. årgang 1986

”Naturen” nr 1, 1995 (Ruth Kleppe Aakvaag)