Et vippepunkt for havvind og sameksistens med marine landskap?

De siste årene har havvind hatt flere store oppturer med mer effektiv teknologi, lavere kostnader, og en sterk politisk vilje til å åpne nye områder og starte nye prosjekter. Et fascinerende konsept i samfunnsvitenskapen er «Vippepunktet» («The tipping point»), et begrep fra systemteori som tidvis brukes i studier innen bærekraft og energiomstilling. Den populærvitenskapelige boken «Vippepunktet» av Malcolm Gladwell, definerer vippepunktet som «det øyeblikket man når en kritisk masse, terskelen, kokepunktet». Man kan beskrive det som det punktet hvor flere forskjellige strømninger sammenfaller og forsterker hverandre og fører til raske endringer.

De siste årene har vinden snudd til fordel for havvindparker. Kombinasjonen av mer effektiv teknologi, lavere utviklings- og løpende kostnader, og en sterkere politisk vilje til å åpne områder, har ført til at flere prosjekter har blitt igangsatt. Denne tilnærmingen mot fornybar energi, beveger det norske samfunnet mot et vippepunkt, som i dette tilfellet er endringspunktet mellom å være avhengig av fossil energi og fornybar energi. Vil forskjellige krefter komme sammen med nok styrke som sammen kan føre til en rask energiomstilling i Norge?

Det kan virke som man har nådd et vippepunkt for havvind i Norge. Flere har hevdet at Det internasjonale energibyrået (IEA)s omtalte publisering  Roadmap for the Global Energy Sector mai 2021 (…den hvor de sier det ikke bør investeres i fossile prosjekter), er et klart tegn på dette. Det faktum at IEA, som tidligere har vært tilbakeholden i forhold til fornybar energi, har endret tilnærmingen i favør av fornybar energi, kan være et tegn på at vi går inn i en ny epoke. I Norge er befolkningen positiv til disse endringene, men en «ikke i min bakgård»-respons til vindkraft på land, vil mest sannsynlig føre til at fokuset rettes mot havvind.

Det har over tid vært flere tegn på at man går inn i denne nye epoken, også utenfor Norge. EUs «Green Deal» har signalisert planer for å øke investeringer innen vindkraft betraktelig. I USA har president Biden fremlagt planer for vindkraft som en del av en kraftig subsidiert infrastruktur og ren energi-pakke. Både energiselskaper og investorer har økt investeringer innen vindkraftutbygging, noe som vil føre til at teknologisk innovasjon utvikles raskere, og at kostnadene går ned. I tillegg ser det ut til at finanssektoren har fått øynene opp for klimarisikoen, i den forstand at de er bekymret for at petroleumsnæringen synker i verdi hvis (eller når) verden går over dette vippepunktet og raskt blir avhengig av fornybar energi. Når man snakker om et vippepunkt innen det grønne skiftet, vil det si at politisk og økonomisk press, og press fra befolkningen, forsterker hverandre og fremskynder en rask og tydelig endring som fører oss over vippepunktet og ruller oss videre mot fornybar energi. Hvis, for eksempel, befolkningen krever en strengere klimapolitikk, er det lettere for grønne politikere å oppnå ambisiøse mål, og innføre realistiske tiltak med et langtidsperspektiv. Hvis en klimapolitikk med et langtidsperspektiv er iverksatt, blir det lettere for selskap å investere i fornybar innovasjon, og hvis selskaper investerer i fornybar innovasjon, blir det lettere for grønne politikere å kreve mer fornybar energi, og så videre…

Når det gjelder utfordringen med klimaendringene, vil dette kun fungere hvis vi samtidig reduserer bruken av fossil energi. Selv om disse positive forsterkningene foregår innen havvindfeltet, fortsetter vi å produsere og forbruke fossil energi, og dermed hindre fremgangen mot et vippepunkt. Med andre ord, vi øker energibudsjettet med fornybar energi, fremfor å gå over til et system som er helt fornybart. For å oppnå det ønskede transformative vippepunktet, må havvind erstatte, og ikke kun være et supplement til fossil energi.

Enkelte tenker kanskje at å nå et vippepunkt er som å krysse mållinjen i en konkurranse, men det politiske narrativet rundt overgangen til fornybar energi, bør ikke hemmes av høy fart og tunnelsyn. Offshore energiprosjekter har store konsekvenser for marine næringer. Å ikke ta høyde for dette, kan slå tilbake negativt på nye havvindsprosjekter, og føre til et såkalt «snublepunkt» («tripping point»). Et vippepunkt («tipping point») kan slå tilbake, og bli et snublepunkt («tripping point») hvis en eller flere av kreftene innen politikk, økonomi eller folkeopinionen kjemper mot norsk offshore vindkraft. 

Hvordan kan det skje? Man må benytte flere tusen kvadratkilometer av havområder rundt i verden for at offshore vindkraft skal kunne bidra til en global energiomstilling. Disse områdene kan ikke nødvendigvis tas i bruk med en gang, og benyttes gjerne av andre næringer, som fiskeri, skipsfart, turisme og transport. Akvakultur er ofte nevnt som en synergistisk næring sammen med vindkraft, men selv det er omstridt, siden enkelte lurer på hvordan støy under vann og elektromagnetiske felt forbundet med store vindturbiner kan påvirke fisken.

Et annet mulig snublepunkt er mangelen på kunnskap om hvordan offshore vindparker vil påvirke marine pattedyr, fisk, habitater og biologisk mangfold. Det har ikke vært gjennomført en økologisk konsekvensutredning, og det krever både prioriteringer og ressurser for å gjennomføres. Men hvis man ikke gjør det, kan man få et økologisk tilbakeslag, som igjen kan føre til et sosialt tilbakeslag, hvis man opplever at energi settes foran økologisk forvaltning. Begrepet «Social liscence to operate» (SLO) er relevant her-Sosial tillitt er essensielt for bærekraftige næringer og selskaper, og tillit er ikke gratis.  

Marin arealplanlegging er det første steget i prosessen når marine næringer møtes for å diskutere fordelene og ulempene ved nye prosjekter.  I denne prosessen bør man ha kvalifiserte deltakere fra alle aktører i en gjensidig dialog for å forhindre og minske alle snublepunktene på veien til det grønne skiftet som vi trenger for å nå klimamålene.

Bergen Offshore Wind Centres strategiske beliggenhet på UiB byr på nye muligheter for samarbeid hvor man kan vurdere både potensielle vippe- og snublepunkt i det grønne skiftet innen havvindfeltet. Vi tenker at denne type samarbeid, mellom industri, akademia og samfunnet ellers, er hva som skal til for å oppnå UiBs motto «kunnskap som former samfunnet».