Kildesortering: Hva nytter det?

Alle miljøreguleringer bør ta utgangspunkt i definerte problemer, deretter bør en vurdere hvilke virkemidler som løser disse på beste måten. Når det gjelder kildesortering har en startet i motsatt ende. Gjenvinning av avfall er blitt et mål i seg selv, uavhengig av kostnadene, og miljøvirkningene er høyst uklare.

For ti til 15 år siden var argumentet at avfallsbehandlingen var forurensende. Husholdningene ble engasjert i kildesortering: Gjenvinning skulle fjerne avfall fra forbrenningsanlegg og deponi og hindre utslipp. Samtidig med dette ble det innført strenge rensekrav til forbrenningsanleggene og oppsamlingskrav til deponiene. Disse direkte virkemidlene viste seg å være svært effektive. De helseskadelige utslippene gikk kjapt ned på 2000-tallet, og i dag fanger renseanleggene opp så å si alle skadelige utslipp. Utslippene er mindre enn to prosent av de nasjonale utslippene.

Argumentet om at avfall var forurensende forsvant. Men gjenvinningspolitikken fortsetter. Det nye argumentet var klima. Klimagassen metan fra gamle avfallsfyllinger var fortsatt et problem. Igjen ble det samtidig innført et effektivt direkte virkemiddel: Forbud mot å deponere våtorganisk avfall. Avfallet vi leverer gir derfor ikke klimautslipp.

Hva er så begrunnelsen for gjenvinning i dag? Et nytt begrep er lansert: «sirkulær økonomi». Materialer skal brukes flere ganger for å spare naturressurser. Å spare naturressurser kan være svært viktig, når ressursene er knappe og en ikke tar hensyn til de fulle verdiene i ressursene. Men en må være konkrete på hvilke naturressurser som er truet. Og er vi sikre på at gjenvinning hjelper?

La oss se på hvilke ressurser avfallssorteringen kan tenkes å redde. For papiravfallet må poenget være at vi vil spare skog. Men skogen er ikke en knapp ressurs. Vi har mer enn doblet skogsvolumet siden 1925, og myndighetene er opptatt av gode rammevilkår for både skogbruk og treforedlingsindustri for å sikre aktivitet i næringene. Om målet er å spare skog, eller ta vare på urskog og spesielle naturområder, gir direkte reguleringer av skogsbruket og importreguleringer sikre og etterprøvbare effekter.

Tilsvarende gjelder plast, som er laget av naturressursen olje. Husholdningenes kildesortering tilsvarer rundt 0,4 promille av oljeuttaket. Da må en spørre seg hva som er billigst og mest treffsikkert: Kildesortering i hjem og avfallsanlegg, frakt til Tyskland og omforming til plast, eller å stoppe oljetappingen tre-fire timer i løpet av et år. Den samme øvelsen kan en gjøre med de andre avfallstypene. Glass, for eksempel, er laget av stein. Er det et mål å spare på stein som ressurs i Norge?

For noen naturressurser kan ressursknapphet være potensielt mer alvorlig. Et eksempel er fosfor, som er et livsnødvendig næringsstoff for levende organismer. Global mangel vil kunne føre til et markant fall i verdens matvareproduksjon, fordi fosfor ikke kan erstattes av andre stoffer. Gjenvinning, for eksempel fra organisk avfall i jordbruket, er mulig, men det er meget dyrt.

For noen år tilbake ble mangelen på fosfatstein ansett for å være et av de største ressursproblemene i verden. Dette viste seg ved stigende priser på fosfatstein, som i sin tur satte i gang stor aktivitet med å finne nye reserver. I løpet av de siste årene har det vært en betydelig økning av reservene, blant annet i Marokko, og det regnes nå med at det på verdensplan er reserver nok for 300-400 år med dagens forbruk.

Knapphet på fosfatstein fremstår altså ikke lenger som truende.

Andre naturressurser som potensielt antas å innebære et økende knapphetsproblem er såkalte «kritiske råstoff», herunder de sjeldne jordarter som blant annet anvendes i elektronisk utstyr. En del av problemet for disse råstoffene er at forekomstene har vært konsentrert i Kina, som ikke uten videre har hatt interesse i å selge på verdensmarkedet. Resultatet av dette har vært stigende priser, med økende påviste forekomster til følge.

Stigende priser er markedets måte å håndtere knapphet. Høyere priser fører til redusert forbruk, og til at ressursen i stigende grad blir erstattet med alternativer som ikke er like knappe. I tillegg vil økte priser på en ressurs gjøre det mer lønnsomt for private aktører å drive gjenvinning av ressursen. At prisene stiger, er altså ikke noen grunn i seg selv til at det offentlige skal subsidiere gjenvinning. Det er for eksempel ingen som mener at myndighetene skal starte innsamlingsordninger for gull.

Et mye brukt argument er at gjenvinning vil spare energi og dermed være bra for miljøet. Igjen er vi tilbake til de direkte virkemidlene. Klimaavgifter og utslippsreguleringer ved energibruk gir mindre utslipp. Fordelen med slike virkemidler er, på samme måten som for knappe ressurser, at høyere priser gjør det mer lønnsomt å utvikle alternative og mer effektive energiløsninger.

Oppslutningen om kildesortering tyder på at mange ønsker å gjøre en særlig innsats for miljøet og klimaet. Gjenbruk av materialer og kompostering er selvsagt fornuftig, og avfallet må samles inn og håndteres forsvarlig. Men det er synd at den omfattende kildesorteringen har så liten effekt. Eksemplet med at en må kildesortere i ti til 15 år for å gjøre opp for en flytur tur-retur Bergen-Oslo, illustrerer at avfall dessverre ikke er vesentlig som løsning på klimaproblemer og ressursknapphet.

Problemet med tiltak som virker, er at de er upopulære. Hvis man virkelig ønsker å gjøre en innsats for klimaet, så trengs det først og fremst en aksept av at det vil koste oss noe i form av endret forbruk. Politikerne trenger den nødvendige støtten for å gjennomføre tiltak som virker. Det betyr for eksempel lite hyggelige ord som strammere utslippskvoter, høyere CO2-avgifter og rushtidsavgifter.

De potensielle problemene med klimaendringer er såpass alvorlige at de krever riktig informasjon om hva som virker.