Scandinavian Society of Neuro-Oncology 2018

I de nordiske landene med en samlet befolkning på 27 millioner, behandler vi nesten 900 pasienter med glioblastom og nesten 300 pasienter med diffus lavgradig gliom årlig. Vi ble påminnet med klare ord at "kunnskap gir grenser til angst" med tanke på hvordan forbedre behandlingen av disse pasientene. Dette forseglet vår felles agenda for de følgende 3 dagene. Kliniske og eksperimentelle studier på høyt nivå ble presentert.

Blant de mange foredrag som fanget oppmerksomheten min, var den fra professor Roger Stupp, som har vist fakkelen på hvordan behandle GBM-pasienter de siste 18 årene, og nå.... enda en gang, opplyste han om hvordan en ny tilnærming som bruker konvergerende elektriske elektroder for å forstyrre delende celler, øker pasientens liv betydelig. Etterfølgende oversikt av flere studier av Overlege Petter Brandal (leder av nevroklinikk, Universitetssykehuset i Oslo) konkluderte med at effekten av Tumor Treating Fields avdekket i flere studier faktisk ga grunn til håp. Professor Stupps foredrag var utrolig inspirerende, kritisk, men likevel generøs, og advarte oss mot en nihilistisk og altfor negativt syn på fremdriften i behandlingen av GBM-pasienter.

Professor Jörg Christian Tonn (avdelingsleder for neurokirurgi, München) diskuterte operasjonens rolle for tilbakefall glioblastom, støttet av nivå 1-bevis (kontrollert klinisk studier var buzzordet gjennom hele konferansen!). Konklusjonen var at komplett reseksjon forbedret patientensoverlevelse, men ikke alltid livskvalitet. Delvis reseksjoner, uansett hvor store, var faktisk noen ganger ikke bedre enn ingen reseksjon i det hele tatt. Debatt fulgte av om våken craniotomi var et fornuftig valg for å bevare funksjon og livskvalitet ved slike radikale reseksjoner. Vi var alle enige om, som professor Solheim hevdet, at overlevelse er langt viktigere enn å bevare funksjon. Vi ble overrasket av et kunstig intelligensprosjekt som har som mål å forbedre tverrfaglig kommunikasjon og klinisk beslutningsprosess for behandling og oppfølging av pasienter. Overraskende data ble også presentert på hyppigheten av uenigheten mellom PET og histologi for å skille mellom antatt tumorprogresjon fra psuedoprogresjon.

Professor Bjarne Winter Christensen (Institutt for patologi, Odense) opplyste oss om hvordan integrerte globale metyleringsanalyser, histologi og neste generasjon sekvensering kan forbedre diagnosen av sjeldne svulster som er vanskelig å klassifisere, mens fordelene ved den nye molekylærpatologiske klassifiseringen av gliomas har vært en "øyeåpner" for feltet, slik at aggressive svulster blir gjenkjent tidligere noe som tillater mer aggressiv behandling på tidligere stadier. Vi hørte et svært didaktisk foredrag fra professor Pieter Wesseling om hvordan GBM-celler invaderer hjernen som "geriljasoldater", hvordan vi må motvirke dem, hva disse behandlingene bør omfatte og en oppfordring til å vike unna "slå til muldvarpen" ("whack-a-mole") strategier, men heller bruke mer nyanserte "sjakkmatt" tilnærminger til å overvinne GBM-cellene.

Møtet avsluttet med gode diskusjoner om hvordan kjønn og sosiale ulikheter påvirker pasienters utfall og konkluderte med at en langsom, men stø fremgang er blitt gjort ved behandling av GBM-pasienter, der 2 års overlevelse har forbedret seg til 40%. Det er imidlertid verdt å merke seg at dette er i enkelte undergrupper av pasienter (WHO 0-2; MGMT-metylert og pasienter som ikke trenger steroidebehandling) og ikke hele pasientpopulasjonen. Årsaken til dette var spekulert delvis å være på grunn av forbedret generell helsestatus hos mennesker i Europa, forbedrede kirurgiske teknikker og strålebehandlingsteknologier. Det er likevel klart, vårt arbeid er ikke fullført, som professor Roger Henrikson (leder av nevro-onkologi, Stockholm) påpekte, men med fortsatt forskning er fordelene begynt å vise.