€2 millioner for å studere de kulturelle effektene av algoritmiske bilder

Det var da hun arbeidet med en bok om selvrepresentasjon på nettet at Jill Walker Rettberg begynte å utvikle idéen til sitt nye ERC-prosjekt, Machine Vision in Everyday Life: Playful Interactions with Visual Technologies in Digital Art, Games, Narratives and Social Media. Forskningen på selfies gjorde henne oppmerksom på de store endringene i hvordan vi bruker visuelle teknologier, og at disse endringene har vidtrekkende konsekvenser for samfunnet og individer. Selfier er mye mer enn bare selvportretter. De er algoritmisk kodet, de manipuleres av filtre, de kjøres gjennom ansiktsgjenkjennelsesalgoritmer. Det å holde et kamera opp til ansiktet kan være en måte å stadfeste vår identitet for å låse opp telefonen, eller for å få ta ut penger fra banken. Et fotografi eller en livestream kan brukes for å avlese følelsene dine, kanskje som del av en sikkerhetskontroll (er du nervøs? stresset?), eller for å selge oss noe (nysgjerrig? mottagelig?) eller bare for å tilpasse en tjeneste. Hvert bilde du tar på telefonen din kjøres automatisk gjennom billedgjenkjenningssystemer slik at bildene blir sortert og tagget.

Alt dette er eksempler på maskinsyn, eller MACHINE VISION, som prosjektet har som kortnavn. Rettbergs grunnargument er at hverdagsliggjøringen av maskinsyn er et skifte i representasjonsteknologier som vil få like stor betydning for samfunnet og vitenskapen som trykkekunsten, eller lineært perspektiv.

Prosjektet MACHINE VISION vil utforske maskinsyn fra tre forskjellige perspektiver. Som et grunnlag, vil Rettberg og hennes team studere teorier og historien til visuelle teknologier som fotografi og video, fram til dagens algoritmiske maskinsyn. Så vil tre PhD-stipendiater analysere digital kunst, dataspill og fortellinger (f.eks. scifi-romaner og filmer) som enten bruker maskinsyn i grensesnittet sitt eller som har det som et viktig tema. Deretter vil en etnolog eller antropolog undersøke erfaringene til brukere og utviklere av hverdagslig maskinsyn gjennom feltarbeid og intervjuer. Tre forskningsspørsmål er vevd gjennom disse perspektivene, og de tar opp 1) nye typer agency og subjektivitet; 2) hvordan visuelle data blir mer foranderlige og tilsynelatende mindre objektive; 3) verdier og fordommer som er innebygget i visuelle algoritmer.   

De tre PhD-stipendiatstillingene blir utlyst midt i 2018 med oppstart i januar 2020. Søkere må ha en mastergrad i et relevant fag, som f.eks. digital kultur, medievitenskap, litteraturvitenskap, kunsthistorie eller spillstudier, og må skrive en prosjektskisse som beskriver hvordan søkeren ser for seg sin avhandling innenfor prosjektets rammer. En tre-årig forskerstilling for en forsker med doktorgrad og erfaring med digital etnologi eller antropologi vil bli utlyst midt i 2019 for oppstart i januar 2020. I tillegg er det midler til administrativ og teknisk støtte, og seminarer og andre aktiviteter. Et prosektsammendrag er tilgjengelig.

Prosjektet er lokalisert som del av Forskergruppen i digital kultur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, og vil også samarbeide tett med Forskergruppen for elektronisk litteratur.