Hjem

Historically Informed Performance – HIP-GA

Hovedinnhold

Image file with staff and activities

Mål

HIP – GA vil gjennom utøving, refleksjon og forskning bidra til videreutvikling av tidligmusikk som felt. HIP – GA skal ha en internasjonal orientering og aktivitet, formidlet gjennom konserter, seminarer og innspillinger. HIP – GA skal bidra til nyrekruttering, spesielt gjennom å stimulere til studier på master- og PhD-nivå og skal også bidra til undervisningen på Bachelornivå i emner som hovedinstrument, tidligmusikk, ensemblefordypning, akkompagnement og biinstrument osv.

HIP – GA har tre hovedområder:

1)      Fra middelalder til tidlig renessanse

2)      Fra barokk til tidlig opplysningstid

3)      Fra opplysningstid til tidlig romantikk

 

Fra middelalder til tidlig renessanse

Førsteamanuensis Jostein Gundersen arbeider, hovedsaklig gjennom ensemblet Currentes, med polyfon musikk fra sen middelader og renessanse. Hans interesse for nye uttrykksformer har også dannet grunnlaget for prosjektet "Wheels Within Wheels", et prosjekt innen kunstnerisk utviklingsarbeid, støttet i perioden 2015-2018 av Program for kunstnerisk utviklingsarbeid

Fra barokk til tidlig opplysningstid

HIP-GA arbeider med italiensk, fransk, engelsk og blandet barokkstil, fundert i forskning og kunstnerisk uprøving. De nasjonale stilene avspeiler ulike tendenser og oppfatninger om musikkens vesen og hensikt på 16- og 1700-tallet. Ytterpunktene er representert i den virtuose og uttryksfokuserte linjen (Castello, Vivaldi, Veracini) på den ene siden og den klassisistiske/arkadiske  (Lully, Corelli, Metastasio) på den andre. I disse tradisjonene utforsker HIP-GA ornamentikk, intonasjon og tidstypisk improvisasjon og spilleteknikk i verker av f.eks. Castello, Veracini, Marcello, Marais, Dieupart, Marchand.

 Musikere som Muffat, Couperin, Telemann og Hotteterre m.fl, forsøkte i sine komposisjoner og tekster om oppføringspraksis å blande elementer fra flere nasjonale stiler. Transparent tekstur og sangbar frasering ble viktig. Quantz mente at denne stilen skulle bli den nye, tyske og universelle stilen. Her finner vi de første viktige bidragene til tidlig opplysningstid innenfor musikk. Disse stiltrekkene søker HIP-GA å formidle i fremføringer med spesiell fokus på Telemann.

 I andre halvdel av 1700-tallet formuleres teorier om menneskets følsomhet. Barokkens kartesiske affektlære fortrenges gradvis. Det får stor betydning for musikere. Vi finner visjoner om den følsomme musikerens formidlingsevner  hos f.eks. Charles Avison (An essay on Musical Expression, London 1752) og hos C.P.E. Bach (”Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen” Berlin 1759 og 1762). Instrumentalmusikkens betydning øker og et offentlig musikkliv tilpasset borgerskapet etableres i Europa. Bach-sønnene, tidlig Haydn og Mozart står i fokus i denne delen av HIP-GAs repertoar.

 

Fra opplysningstid til tidlig romantikk

Allerede på begynnelsen av 1730-årene ser vi i Tyskland kimer i den musikkestetiske tankegangen, som delvis sprenger, delvis omkalfatrer tidens kategoriske affektlære i musikken. Alexander G. Baumgarten (1714-1762) ser ikke gjengivelsen av naturen som tilstrekkelig når det gjelder å skape klingende kunst - fremfor alt bør kunstnerens følelsesliv og fantasi prege uttrykket i komposisjon og praksis. Siden fantasien makter å sprenge naturens regelmessighet og gå ut over det fornuftige, ser Baumgarten det som mer fruktbart å bruke denne som ledetråd for kunstneren.

Ser vi på komposisjonene til komponister som G. Ph. Telemann og C. Ph. Em. Bach, merkes fruktene av de nye ideene. Telemann, opprinnelig rotfestet i tysk høybarokk, lar  seg påvirke av de nye tendensene, som klaret klarest kommer til uttrykk i hans tilslutning og samarbeid med den nye vinen i det tyske poetiske landskapet. Når han tonesetter diktene til Sturm und Drang-poeteneHeinrich Wilhelm von Gerstenberg og Christian Friedrich Daniel Schubart imiterer han følsomheten i poesien deres, og bygger slik en musikalsk bro mellom den modne opplysningstiden og den pur unge romantikken.

Fødselshjelperen til Sturm und Drang-generasjonen, Johann Gottfried Herder (1744–1803), ser ellers sin egen  virksomhet i fortsettelsen av opplysningen, men betoner at dette er en opplysning som vender seg innover i menneskets sjeleliv snarere enn utover.