Internasjonalt seminar om prosessavtaler

Prosessavtaler innebærer at partene avtaler seg bort fra sivilprosessens regler, for eksempel at de frafaller retten til anke, avtaler at saksbehandlingen skal være helt eller delvis skriftlig eller at de frafaller retten til å føre visse bevis eller typer av bevis.

Tidligere hadde retten alene ansvaret for å utforme saksbehandlingen. I dag har mange land innført mer fleksible regler, enten ved aktiv saksstyring der partene utformer prosessen i samarbeid med dommeren, eller ved å la partene inngå avtaler om utformingen av saksbehandlingen. Under seminaret diskuterte deltakerne blant annet vernetingsavtaler, avtaler om mekling, bevistilgang og sakskostnader, og det under hvilke forutsetninger og i hvilken grad partene bør kunne inngå en bindende avtale om disse forholdene. For eksempel kan behovet for å verne den svakere parten, slik som forbrukere og leietakere, være et argument mot å tillate slike avtaler, mens behovet for å samordne rettsprosesser på kryss av ulike domstoler er et argument for å tillate slike avtaler.

Komparasjon mellom ulike lands rett tyder på at ulikheter i arbeidsfordelingen mellom partene og domstolene og domstolenes rolle i samfunnet påvirker om, og under hvilke forutsetninger, partene kan inngå prosessavtaler. For eksempel har partene mindre behov for å inngå slike avtaler i Norge fordi vår prosessform er fleksibel, mens prosessen er lite fleksibel i mange sentraleuropeiske land og behovet for fleksibilitet er større. I Brasil gjelder et generelt prinsipp som tillater partene til å inngå avtaler for at saksbehandlingen skal være rask og effektiv.

Prosessavtaler reiser flere grunnleggende rettslige spørsmål. Hva skal til for at noe skal anses å være en prosessavtale? Hvilke virkninger bør slike avtaler ha under gitte forhold? Gir det for eksempel mening å forby avtaler om beviskrav, hvis partene kan oppnå samme virkning ved å avtale at bare et vesentligavvik fra det avtalte gir rett til prisavslag eller erstatning? Går vi i retning av at partene i større grad får utforme prosessen selv, eller er det mer fornuftig å snakke om aktiv saksstyring og samarbeid mellom partene og retten? Hvordan skal partenes interesser i en effektiv saksbehandling veies opp mot samfunnsinteresser?

Innleggene fra seminaret gis ut i bokform andre halvdel av 2023.

Deltakere: Anna Nylund og Magne Strandberg (Universitetet i Bergen), Yulin Fu (Beijing universitet), Florian Eichel (Bern universitet), Hermes Zaneti jr. (Det føderale universitetet i Espirito Santo), Bart Krans (Leiden universitet) Catherine Piché (Universitetet i Montreal), Wolfgang Hau (Ludwig-Maximilian universitetet, München), Antonio Cabral (Delstatsuniversitetet i Rio de Janeiro), Shusuke Kakiuchi (Tokyo universitet), Vigita Vebraite (Vilnius universitet), Henrik Bellander (Uppsala universitet) og Alan Uzelac (Zagreb universitet).

Seminaret har fått støtte fra Nansenfondet og Meltzerfondet.