Lagånd og gullprestasjoner i akademia

Om den norske forskningsdebatten står i stampe, skyldes det ikke manglende idrettsmetaforer. Aller helst skal de komme fra fotball. Og visst kan en få publikasjoner i nivå 2-tidsskrifter ved hjelp av importerte spillere. Akademisk mobilitet er også uunnværlig for et dynamisk forskningsmiljø. Men toppidrettsentusiaster vet også at gullprestasjoner avhenger av en sterk gressrotskultur av miniputtlag, juniorturneringer og dugnadsarbeid. Overført til forskningspolitikk blir spørsmålet hvordan vi får forskningskompetansen til å vokse i Norge, i stedet for å «kjøpe» den fra utlandet.

Derfor er det overraskende at forskning og utdanning så ofte diskuteres som to adskilte områder – ja, som om god utdanning skjer på bekostning av fremragende forskning og vice versa. Et rimelig utgangspunkt i å skape grobunn for slagkraftig forskning burde jo tross alt være universitetenes egen grunnutdanning.

Den siste tidens debatt har stilt spørsmålet om dagens universitetsutdanning holder mål. I denne diskusjonen gis imidlertid studenter fremst rollen som passive mottagere av kunnskap. Hovedvekten legges på universitetslærernes forutsetninger for undervisning, snarere enn studentenes forutsetninger for læring. De første universitetene ble grunnlagt for rundt tusen år siden, og siden da har forelesninger dominert undervisningen. Dermed ses dyktige formidlere som en nøkkelstrategi for å øke utdanningens kvalitet. Det er dog på tide at vi erkjenner at formidling kun er en liten del av læring.

Om universitetene skal fungere som «miniputtlag» for neste generasjons «fremragende forskere», begynner dagens utdanningsmodell med forelesninger, skoleeksamener og noen enslige seminarier å halte. Hvilken type utdanning og universitetskultur skal til for at studentene systematisk skal kunne utvikle ferdigheten å stille virkelig gode spørsmål, og kritisk velge teori og metode for å besvare disse?

Erfaring fra Uppsala universitet viser at en har mye å vinne på å invitere studentene til å delta aktivt som kunnskapsprodusenter i samvirke med erfarne forskere. Å se studenter som en ressurs i både forskning og utdanning kan lede til et universitetsmiljø der kunnskapstørst, nysgjerrighet og kritisk tenking blomstrer. Der idrettsanalogiene oftest fremhever konkurranse, kan det være verdt å fremheve verdien av lagånd.

Jakob Grandin er stipendiat ved SpaceLab, Universitetet i Bergen, tidligere ansatt ved CEMUS, et senter for studentdrevet utdanning ved Uppsala universitet.

Innlegget er publisert i Morgenbladet 14.10.16.