Nytt notefunn: 'Vandreslåt' av Grieg

Da Nordea i Bergen skulle rydde i bankboksene sine, så dukket det opp et gammelt noteark med tittelen 'Vandreslåt', signert Edvard Grieg og datert 10. april 1876. Beathe Johannesen ved Nordea skjønte straks at dette kunne være et spesielt funn som er verdt å ta vare på. Hun tok så kontakt med datteren til en av hennes kollegaer, musikeren Silje Solberg, som formidlet den spennende nyheten videre  til Arnulf Mattes, leder for Senter for Griegforskning.

Takket være snarrådig innsats og en raus gave fra Nordea er det lille, skjøre notearket nå trygt forvart ved Griegsamlingen!  

Det er mange spørsmål som stiller seg ved slike funn: Hvilket stykke er det? Er det et ukjent opus? Er det en ukjent versjon av et eksisterende verk? Og ikke minst: er det et originalmuskript av Grieg eller en kopi? Hvem kunne i så fall vært 'skriveren'? Er dateringen troverdig? 

Et slående eksempel på gjenbruk av et velfungerende materiale. (Asbjørn Eriksen)

Forskerne tilknyttet senteret fant raskt ut svaret på første spørsmål: Hvilket verk er det? 'Vandreslåt' eksisterer faktisk i minst seks versjoner. 'Urversjonen' er blitt skrevet i 1872 og ble trykt i Den Norske Turistforeningens (DNT) årbok i 1873. Takket være prof. Arvid Vollsnes ble denne versjonen gjenoppdaget så sent som i 2002. Inntil da har man hatt kjennskap til en versjon fra 1875, utgitt som 'Volkstanz' på forlaget E. W. Fritzsch i Leipzig. Enda en versjon er trykt i 1885 i Nordisk Musik Tidende. Fra 1880-tallet eksisterer det i tillegg to upubliserte manuskripter av låten, en av dem med tittelen 'Danse norvégienne'. Siste kjente versjon dukker opp igjen, nå kalt 'Springdans', som stykke Nr. 6 i Lyriske stykker op. 47. Denne kom ut i 1888. 

Så til spørsmålet: Er det original eller kopi? Det er mange mulige tilnærminger til å 'validere' ektheten av et manuskript. Det ene er å undersøke selve musikken, som beskrevet ovenfor: Hva sier oss sjangertilhørigheten og stilistiske kjennetegn?
Det neste er å se nærmere på notasjonen: Ligner det komponistens 'håndskrift', den typiske måten å tegne ned notene på? Er det en skisse, et utkast, et renskrevet manuskript eller en kopi? Hva er lagt til i tillegg til selve notene: fraseringer, tempoangivelser, dynamikk, artikulasjonstegn, fingersetninger etc.? 
Så kan man undersøke selve materialet: Er det skrevet med blyant eller blekk? Hva slags papir er det skrevet på?

Så, la oss sette i gang med detektivarbeidet! Det som kan slås fast er at denne versjonen har samme tittel og tempoangivelse som 'urversjonen' fra 1872. Også ellers i oppbygningen av melodi, rytmisering, akkompagnerende stemme og antall takter ligner det urversjonen. Samtidig er det lagt til noen betegnelser på norsk og italiensk, som ikke finnes i 'originalen': 'Lidt langsommere', 'un poco accelerando', 'morendo'. I tillegg har sluttpartiet fått noen ganske heftige dynamiske tegn: fff, pp. Selve notene som de ble skrevet ned som virker mindre profesjonelle, sammenlignet med Griegs håndskrift. Videre ser det ut som om det har blitt brukt blanke ark, kanskje brevpapir med håndtrukne notelinjer, i stedet for noteark.

Og konklusjonen er? Det er ikke med 100% sikkerhet man kan slå fast et endelig resultat. Det virker foreløpig mest plausbelt at det er en avskrift som ikke er fra Griegs hånd. Kanskje laget av en lokal musiker, som kopierte det fra turistforeningens årbok i mangel av en ordentlig utgave? Kanskje det var en pianoelev fra Bergen, som spilte dette stykke for Grieg våren 1876? Uansett, fantasien fører oss til Bergens historiske salonger og muligheten for at det fortsatt kan skjule seg flere hemmelige skatter i byen, stuet vekk i løpet av tiden på loftet eller i kjellerboden. 

Videre lesning:

Asbjørn Eriksen, "Edvard Griegs klaverstykke «Vandreslått» – gjenoppdagelse av en «urversjon»." Studia Musicologica Norvegica, 32/2006, s.192–201. 

Arvid Vollsnes, “Grieg und die Natur – Empfindung und Malerei.” i Ekkehard Kreft (utg.): Kongressbericht Internationaler 4. Deutscher Edvard-Grieg-Kongress, Altenmedingen: Hildegard-Junker-Verlag 2002, s. 68–83.