– Jeg gleder meg til å se studentene i øynene igjen
I over ett år har hverdagen for studenter, undervisere og administrativt ansatte ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin vært helt annerledes. Les hva vi savner og hva vi gleder oss til.
Hovedinnhold
– Det var rørende å se studenter igjen
Guri Rørtveit (55), instituttleder og professor, Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB, jobber hjemmefra i en kontorkrok i stuen i Bergen sentrum
Hva savner du?
Som lærer savner jeg kontakten med studentene. Da vi åpnet opp campus for studentene for noen uker siden, begynte de å strømme inn på hele huset her på Alrek. Det var helt rørende, vi kjente hvor godt det var å ha dem rundt oss. Nå har studentene begynt å bruke møterommene som egentlig er forbeholdt de ansatte. Studentene skaper liv i huset. Vi skjønner at de trenger å møtes for å gjøre den jobben de skal. Jeg synes det er utrolig fint å se at de bruker det nye bygget vårt, og jeg håper de etablerer seg der for godt. Studentene skal vite at vi savner fellesskapet med dem.
Jeg savner generelt den menneskelige kontakten i undervisningen. Det å spille ping-pong med studentene. Å få utfordrende spørsmål, å se responsen i undervisningsrommet, å se om humoren blir tatt. Det er ikke så lett å være morsom og gøy på Zoom, for å si det forsiktig. Vi underviser av og til to sammen på Zoom og da kan vi sparre litt med den andre. Det gjør det litt lettere.
Det finnes positive ting med nettundervisning også, som for eksempel breakout-rooms. Den funksjonen i Zoom gjør det lett å sette sammen grupper og organisere gruppearbeid. Slikt tar mer tid i klasserommet. Fremover kan det jo hende at noe undervisning skal være digital på fast basis, mens undervisning som egner seg best i klasserommet skal foregå der.
Som instituttleder savner jeg de faste møtene, småpraten i ganger med kolleger, allmøtene og feiringer. Vi mennesker trenger hverandre. Vi driver hverandre fremover og gir hverandre energi. Nå er det sånn at vi sitter og drar oss selv etter håret. Jeg er veldig glad for at vaksinene nå kommer - til oss alle. Vaksinene løser kanskje ikke alle problemer, men de vil løse en del.
Hva gleder du deg aller mest til?
Det er å få treffe kolleger til daglig og være i klasserommet og undervise på normalt vis. Det skal bli fantastisk godt.
– Jeg gleder meg til å se studentene i øynene igjen
Kjartan Fersum (51), førsteamanuensis og spesielt tilknyttet undervisning for manuellterapeuter, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, jobber hjemmefra på hjemmekontoret eller kjøkkenøyen på Søreide
Hva savner du?
Nylig hadde jeg ni undervisningstimer på Zoom i løpet av en uke. Da ble det veldig tydelig for meg at jeg savner fysisk undervisning. Jeg prøver å gjøre undervisningen så interaktiv som mulig, men det er unaturlig for oss å ha slik undervisning. Hjernen får ikke nok stimuli av bare å se på Zoom.
Jeg er vant med å gå rundt i klasserommet når jeg underviser. Jeg formulerer meg bedre når jeg er i bevegelse samtidig. Det kan jeg ikke gjøre nå.
Veldig mange av studentene har kameraet av. Da mister jeg følelsen av at de er der. Det er som om de skulle kommet inn i klasserommet med et teppe over hodet. Det gjør ingenting om du sitter i sofaen eller om det er rotete i rommet. Jeg ønsker bare å se ansiktet ditt.
Når vi har fysisk undervisning, så stopper vi gjerne opp og reflekterer sammen. Vi har gått vekk fra den tiden hvor studentene fikk 153 slides slengt i ansiktet. Nå skal studentene være medvirkende. Det er vanskeligere å få til det på Zoom.
Det må to parter til for å få et samarbeid til å fungere. Ansvaret ligger også hos studentene. Hvis jeg stiller et spørsmål på Zoom, så bare er jeg stille helt til noen svarer.
Jeg er en sosial person, så jeg liker å komme på universitetet og å ha samtaler med kollegene og studentene. Jeg savner samtaler med kolleger om både undervisning og daglig drift av studiet. Den sosiale biten i møte studentene savner jeg også.
I fremtiden tenker jeg det kommer til å være en kombinasjon av digital og fysisk undervisning. Jeg håper vi som underviser kan få gode tips og god opplæring i hvordan vi kan legge opp en sånn kombinasjonsundervisning på en best mulig måte.
Jeg er også kliniker. Tre dager i uken tar jeg imot pasienter. Så sånn sett er jeg jo heldig og er mye ute og møter folk selv om det er pandemi.
Hva gleder du deg aller mest til?
Jeg gleder meg til å se studentene i øyne og spørre hvordan de har det.
– Jeg gleder meg til å se et folkemylder
Kirsti Andrea Nordstrand (43), studiekoordinator, Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB, jobber hjemmefra på hjemmekontoret på Steinsland
Hva savner du?
Jeg savner de uformelle møtene, å møtes ved kontoret eller ved kaffemaskinen. Det er ofte en arena hvor vi får avklart mye på kort tid. På epost blir det ofte ping-pong frem og tilbake, og vi mister myldreprosessen som vi har i en samtale. Det er også litt høyere terskel å ta kontakt på epost enn å treffes i gangen.
På medisin skal vi gjøre mange avklaringer i forhold til timeplanen. Det er lettere å få gjort flere slike avklaringer når vi møtes fysisk enn når vi sender epost.
Jeg savner også å treffe andre fysisk. Når vi har dialogen digitalt så mister vi dynamikken i dialogen. Alt fungerer helt utmerket hjemmefra og digitale møter gjør at du får truffet og snakket med folk, men vi mangler noe. Jeg savner atmosfæren rundt det å møtes fysisk, å sitte rundt et lunsjbord sammen. Da har vi ofte litt andre type samtaler.
Stemningen rundt lunsjbordet var alltid god. Nå hender det at vi i administrasjonen har digital lunsj sammen, men underviserne møter vi ikke på den måten. Jeg gleder meg til å se alle de andre igjen, både mine nærmeste kolleger, undervisere og studenter. Jeg gleder meg til å møtes i kantina eller i kjøkkenkroken i etasjen.
Når vi har undervisning på huset, så er terskelen lavere for studenter å komme innom. Da unngår man at noe blir “lost in translation” på e-post. Jeg foretrekker uansett at vi snakkes på telefon i stedet for å bare bruke e-post. Det er lettere å forstå hverandre og å unngå misforståelser da.
Jeg synes det er veldig kjekt å ha kontakt med studentene. På Alrek er det godt tilrettelagt for det uformelle. Her kan vi ansatte havne på lunsjbord med studenter. Det liker jeg. Da kan studentene gi oss tilbakemeldinger på hva som er bra og hva vi kan bli bedre på.
Hva gleder du deg aller mest til?
Når har jeg vært innom jobb nå, er det ofte tomme korridorer og kontorer. Jeg gleder meg til å komme inn i bygget og se et folkemylder.
– Jeg gleder meg til å forlate rommet mitt
Mudasar Iqbal (30), masterstudent i global helse, Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB, jobber hjemmefra ved skrivebordet i studenthybelen på Alrek
Hva savner du?
Digital undervisning har både fordeler og ulemper. Mange studenter kan være andre steder og trenger ikke komme til Bergen for å gjennomføre studiet. Det er flott at det er mulig.
Men når det gjelder kvaliteten på undervisningen, så tror jeg den blir påvirket på en negativ måte. Jeg studerer bedre hvis jeg er på skolen og i klasserommet. Fysisk undervisning gjør det lettere å snakke med hverandre. I digital undervisning ser vi hverandre, men det blir ikke det samme.
Jeg synes det er vanskelig å fokusere når det er bare digital undervisning. Jeg sitter på en stol hele dagen. Jeg sover, spiser og studerer på samme rommet. Det blir veldig kjedelig.
Nå når det er digital undervisning, bruker jeg å gå ut en tur. Da går jeg til byen eller til en butikk. Jeg besøker også venner, eller de besøker meg.
Jeg er ikke så engasjert i undervisningen når den er digital. Når jeg er i klasserommet er det lettere å engasjere, sammen med andre studenter og professorer. Vi diskuterer i etterkant av timen og i pausene. Da følte jeg at studerte på et internasjonalt program sammen med andre. Nå med digital undervisning føles det ut som jeg studerer alene, som et selvstudium. Jeg mangler et fellesskap. Jeg føler uro eller angst.
Jeg føler at jeg bør studere mer, men det er vanskelig å finne motivasjon til å jobbe.
Jeg gleder meg til å møte studenter, kolleger og mine lærere. Vi har så mye å snakke sammen om. Jeg savner dem så mye.
Hva gleder jeg du deg aller mest til?
Jeg gleder meg til å forlate rommet mitt og sitte mellom folk i klasserommet, og at vi kan gå sammen til biblioteket.
– Jeg slipper å pendle, men jeg savner medstudentene mine
Heidi Wattengård (29), masterstudent i genetisk veiledning, Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB, jobber fra stuen og hjemmekontoret i Malvik i Trøndelag
Hva savner du?
Jeg savner å ha mer kontakt med medstudenter, å kunne dele både oppturer og nedturer. Jeg savner å ha noen å studere sammen med og å kunne spørre.
Det siste året har vært uforutsigbart. Jeg bor i Trøndelag og studerer i Bergen, og var innstilt på å pendle. Vi var heldige og fikk en del vanlig fysisk undervisning i høst, men i 2021 har det vært lite fysisk undervisning. Noen ganger har studentene som holder til i Bergen kunnet møtes fysisk, men jeg har ikke kunnet reise på grunn av smittevernhensyn. Da har jeg vært med digitalt.
Jeg savner å bare kunne stikke innom kontoret til foreleserne når jeg er tilstede på Alrek.
Jeg synes det er mye lettere å spørre foreleserne om noe når jeg ser dem fysisk. De er mer tilgjengelig da. Det blir lavere terskel for å stille et kjapt spørsmål når jeg har dem foran meg fysisk, enn å skulle skrive en e-post.
Jeg savner hele læringsmiljøet, alt rundt selve undervisningen. Jeg føler meg mer som en student når vi har fysisk undervisning. Vårsemesteret 2021 skulle jeg vært i Bergen til sammen rundt ti uker.
Jeg sparer tid ved at undervisningen er digital. Jeg slipper å pendle til Bergen. Det er selvsagt fint å kunne være hjemme i Trondheim sammen med samboer og hund, men faglig sett er det ikke det beste. Jeg synes det er lettere å fokusere og strukturere hverdagen som student når jeg er tilstede sammen med medstudenter i Bergen.
Hva gleder du deg aller mest til?
Å møte medstudentene mine.
– Jeg gleder meg til å lene meg over studentene
Øystein Ariansen Haaland (38), professor i medisinsk statistikk, Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB, jobber hjemmefra på kjøkkenet og soverommet på Minde
Hva savner du?
I vår har jeg hatt ukentlige forelesninger for rundt 250 studenter. Jeg ser ikke studentene og jeg aner ikke hvordan de reagerer på undervisningen. Jeg pleier å bruke humor i undervisningen, ulike eksempler på forskning som kan være morsomt. Men nå aner jeg ikke hvordan studentene reagerer. Det er en veldig rar følelse. Det er litt som å snakke til en vegg eller som å spille inn en video.
Jeg savner kontakten med studentene. I pausene brukte de som var mest interessert, å komme bort til meg og stille spørsmål. Kanskje stilte de spørsmål om noe som går litt utover pensum eller det jeg foreleste om.
Du kan ikke gjøre sånt det er 250 andre studenter som følger med på Zoom. Digital undervisning skaper en veldig stor avstand mellom oss som foreleser og studentene. Den avstanden hadde vært deilig å bli kvitt.
Når vi er sammen som vanlig er det en mye bedre kontakt. Det er mye kommunikasjon i undervisning, begge veier. Jeg ønsker å skape best mulig undervisning. Det er litt trist at jeg ikke klarer det med digital undervisning. Jeg vet at det ikke blir så bra som fysisk undervisning.
Det er spesielt to ting som blir borte når vi har digital undervisning. På mikronivå handler det om å kunne hjelpe enkeltstudenter med spørsmål. På makronivå handler det om å se på studentene hvordan de reagerer på det jeg sier.
I klasserommet kan se på reaksjonen til studentene om de synes noe er vanskelig å forstå, da forklarer jeg mer. Ser det ut som studentene forstår, går jeg videre. Dette går vi glipp av på nett.
– Hva gleder du deg aller mest til?
Å kunne gå bort til en student som rekker opp hånden, lene meg over skulderen til studenten og se hva problemet er. Så kan vi prøve å løse problemet sammen.
– Jeg savner energien fra engasjerte studenter
Reidun Kjome (43), førsteamanuensis i samfunnsfarmasi, Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB, jobber fra sofaen hjemme på Kleppestø
Hva savner du?
Jeg savner å treffe kolleger og prates i kantinen og i pausene. Jeg savner å ha noen å stikke hodet inn til, at vi kan diskutere ting sammen.
Jeg hadde ren digital undervisning her tidligere. Da skjønte jeg hvor utrolig mye energi jeg vanligvis får av å være sammen med studentene. Selv om studentene er aktive også i digital undervisning, blir det ikke det samme. Etter tre timer med digital undervisning var jeg helt utslitt.
Jeg savner den energien som oppstår når jeg har engasjerte studenter som er der sammen med meg. Studentene er engasjerte også på nett, men både de og vi undervisere mister noe.
Når vi er sammen, kommer de og snakker med meg i pausene. Jeg kan se reaksjonene, når de blir engasjert og når diskusjonene kommer i gang mellom dem. Jeg kan også se når studentene kjeder seg.
Når vi møtes fysisk er det også mer uformell prat med både studenter og kolleger om hva man for eksempel gjorde i helgen. Slike samtalene får ikke plass digitalt.
Jeg savner de små samtalene om hva andre kolleger jobber med. Når noen forteller at de jobber med noe spennende, generer det energi og inspirasjon hos meg.
Jeg får veldig mye ut av å høre om nye ideer og lære fra hverandre. Det skjer mye på de uformelle arenaene, ved kaffemaskinen, i lunsjen og når vi tar den korte pausen. Disse små samtalene er viktige for å skape tilhørighet.
Hva gleder du deg aller mest til?
Jeg gleder meg til å være i samme rom med studenter og kollegaer. Jeg gleder meg til å ha blikkontakt og kunne lese hverandres kroppsspråk. Vi var kanskje ikke klar over hvor mye det betydde, før det var vekke.