Han skal representere UiB i Akademiet for yngre forskere
Eivind Valen mener vi lever i en gullalder for molekylærbiologi. Som medlem i Akademiet for yngre forskere vil han jobbe for kontinuitet og rekruttering.
Hovedinnhold
– Vi lever nå i molekylærbiologiens gullalder. Fremskrittene og oppdagelsene som daglig blir gjort i dette feltet har potensiale til å endre livets byggestener, kurere alle sykdommer, skape kunstig liv, programmere bakterier til å rense oljesøl, forlenge livet og til og med, hvis vi ønsker det, redefinere menneskeheten. Vi kan nå med relativ letthet endre vårt DNA som åpner for helt fundamentale spørsmål om vår arts fremtid og hvor vi ønsker å gå. Signifikansen av dette er nesten umulig å overdrive, sier førsteamanuensis Eivind Valen til Akademiet for yngre forskeres nettsider.
Valen er forsker ved Institutt for informatikk og gruppeleder for ValenLab. Nå er han en av åtte som er valgt ut som nye medlemmer i Akademiet for yngre forskere, som samler fremragende unge forskere.
Valen fremhever to saker han vil jobbe for gjennom medlemskapet i Akademiet: kontinuitet og rekruttering.
– God forskning er avhengig av at man bygger på kunnskapen fra forrige generasjon. Globalt skjer dette via publikasjoner, men lokalt er man avhengig av at nye forskere lærer av de mer erfarne. Slik blir kunnskapen bevart når de eldre slutter eller drar videre. Systemet i Norge saboterer dessverre denne kontinuiteten. Dette er mest tydelig i grunnforskningen hvor suksessraten på forskningsmidler er mindre enn 10% og man ikke kan søke før pengene tar slutt. Her kan selv de beste gruppene regne med å ha opptil flere tørke-år hvor kunnskapen forsvinner ut av gruppen og man blir nødt til å starte på nytt. Jeg vil denne “berg-og-dal-bane” finansieringen til livs og jobbe for mer kontinuitet og forutsigbarhet.
Han legger til at han er bekymret for rekrutteringen i Norge.
– Universitetene bør representere eliten av norsk forskning og vi bør ha systemer som sikrer et høyt nivå. Dessverre ser man at lovende kandidater blir gående på midlertidige midler i årevis, mens individer med liten evne til god forskning sitter i permanente stillinger. Dette er lite gunstig for Norge. Jeg har stor tro på at man bør innføre systemer for å gi muligheter til at flere kan prøve seg og kun beholde de beste.