Vi trenger mer klart språk

Å kommunisere klart og tydelig er av stor betydning for oss alle. Når vi benytter oss av klart språk i den daglige kommunikasjonen vår, forebygger vi misforståelser og legger grunnlaget for en enklere samhandling med andre mennesker. 

Når offentlige instanser kommuniserer med borgerne, blir behovet for klart språk enda mer åpenbart. Lover og forskrifter må formidles på en måte som er forståelig for alle. Borgerne må vite hvilke rettigheter og plikter som de har, og forvaltningen må forstå hvordan reglene skal håndheves.

Når Nav fatter vedtak og sender brev til brukere, må disse brevene være så tydelige at mottakeren forstår grunnlaget for vedtaket og muligheten for å klage. Når det offentlige gir informasjon om valg, må dette gjøres på en måte som alle kan forstå, slik at alle kan delta i demokratiet. At det offentlige kommuniserer med klart språk er viktig både for demokrati og deltakelse i samfunnet, og for borgernes rettssikkerhet.

Den nylig vedtatte språkloven og forslaget til ny forvaltningslov inneholder egne bestemmelser som påbyr det offentlige å bruke klart språk. Det offentlige har også hatt andre store satsinger på klart språk.

I 2016 inngikk Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo en ti-års avtale med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (nå Kommunal og distriktsdepartementet) om klarspråk. Et av formålene med avtalen er å innføre klart juridisk språk som en del av undervisningen, forskningen og formidlingen ved fakultetet. 

En effekt av arbeidet skal bli at uteksaminerte jusstudenter har utviklet ferdigheter i å skrive klare og forståelige juridiske tekster. Kompetanse om utforming av klart regelverk (lover og forskrifter) er særlig sentralt. Vi samarbeider med Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Bergen og Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo om klarspråksatsningen. 

Behovet for forskning på hva som er godt lov- og forvaltningsspråk og opplæring av jusstudenter i å skrive godt og forståelig er tidløst. Men det er også noen utviklingstrekk som gjør klarspråksatsingen særlig viktig nå. Satsingen har for eksempel blitt ledende på språkteknologi og juss. Vårt håp er at vi kan trappe opp. Dette vil gi vesentlige bidrag til at bruken av slike verktøy bidrar til å lette bruken og forståelsen av lover og regler.

Vi har nylig igangsatt et prosjekt som skal bidra til å kartlegge utfordringer for utviklingen av et samisk retts- og forvaltningsspråk. Sannhets- og forsoningskommisjonen som la frem sin utredning i juni i år etterlyser «språklig likestilling … innen forvaltning og justis». Nettopp utviklingen av et samisk rettsspråk er avgjørende for å oppfylle dette målet, og for å utvikle samiske språkteknologiske verktøy som igjen kan bidra til å gi bedre rettsinformasjon.

Vi har også nylig startet et annet prosjekt om å utvikle forvaltningsrettsterminologi på tegnspråk. Formålet med prosjektet er å danne et grunnlag for et godt offentlig tegnspråk og for universell utforming av forvaltning og undervisning, gjennom å utvikle tegnspråklig fagterminologi og digitale formidlingsmuligheter. Prosjektet bidrar til å følge opp anbefalingene i NOU 2023: 20 Tegnspråk for livet og språkloven § 7 som slår fast at norsk tegnspråk er likeverdig med norsk.

Samfunnet endrer seg, og vi har mange borgere som har andre morsmål enn norsk. Da er det særlig viktig med et klart og forståelig språk.

Ragnhild Hennum, Karl Harald Søvig og Frode Helland.

Det er liten tvil om at aktiviteten i denne satsingen har stor interesse for offentlig forvaltning. Et godt uttrykk for det gir Lovkonferansen som arrangeres av klarspråksatsingen. Av 450 påmeldte i 2019 og 600 i 2023, var brorparten av deltakerne var fra departementene og direktoratene. Konferansen er blitt det sentrale møtestedet for diskusjon om problemstillinger rundt klart juridisk språk, digitalisering av offentlig sektor og juridisk språkteknologi. 

Det er svært stor etterspørsel etter kompetansene innen regelverksutvikling, klarspråk og digitalisering. Prosjektet får svært mange henvendelser fra offentlige instanser. Et eksempel er kommune-Norge som har store utfordringer med å utforme gode og forståelige regler. Alt skulle tilsi at dette var et område med behov for økt satsing.

Med disse gode resultatene og denne store etterspørselen var det derfor med betydelig undring  at vi mottok brev om at Kommunal- og distriktsdepartementet varslet oppsigelse av avtalen. I brevet skrev departementet at det var svært fornøyd med hvordan fakultetet oppfylte avtalen, men de varslet likevel at avtalen ville bli oppsagt før avtaleperioden var ute. 

Begrunnelsen var ganske enkelt at de ville bruke pengene på noe annet. Det fremstår som underlig at departementet velger å trappe ned satsingen i en tid da behovet for klarspråk er tydeligere enn noen gang. 

Dersom denne avtalen blir sagt opp, er det også uheldig av andre grunner. Vi kjenner ikke til andre eksempler på at staten ensidig går fra avtaler om flerårige forskningsprosjekter underveis i avtaleperioden. Dersom departementene etablerer en praksis for å avslutte avtaler om forskningsfinansiering fordi staten plutselig ønsker å prioritere annerledes, blir det svært risikofylt for universitets- og høgskolesektoren å inngå denne type avtaler. 

Når vi inngår avtaler, så ansetter vi personer for å oppfylle avtalene og vi påtar oss andre forpliktelser. Dersom staten velger å avslutte avtaler midt i avtaleperioden, selv når de er svært fornøyde med hvordan avtalen blir oppfylt, gjør de det til en risikosport å inngå avtaler med staten. 

Institusjonene risikerer å bli sittende igjen med regningen. Etter vår oppfatning vil dette svekke grunnlaget for kritisk, uavhengig og langsiktig forskning. Mer spesifikt vil avslutting av denne avtalen svekke arbeidet med klart juridisk språk.

Vi trenger mer, ikke mindre klart språk.

Denne kronikken var først publisert i Khrono, 14. otkober 2023.