– Givende å fordype seg i noe man brenner for

– Hvordan fant du at en doktorgrad om dette kunne være noe for deg?

– «Spiren» min til å skrive doktorgrad oppstod under arbeidet med masteroppgaven min. Jeg var da tilknyttet forskningsprosjektet «kjønnsidentitet og seksuell orientering i nasjonal og internasjonal rett» ved Det juridiske fakultet i Oslo, hos avdeling for kvinnerett (KVIBALD), hvor jeg skrev såkalt «stor» masteroppgave på 60 studiepoeng. Som vitenskapelig assistent fikk jeg delta i forskningsmiljøet både hos kvinneretten og institutt for offentlig rett. Det ga mersmak.

– I arbeidet med masteroppgaven så jeg i tillegg at jeg ikke kom helt i mål med problemstillingene jeg ville undersøke. Hovedtema for oppgaven min var hvordan utlendingsmyndighetene vurderer om det er troverdig at en asylsøker er lesbisk, homofil eller bifil i saker om seksuell orientering. Men hverken en ren rettsdogmatisk analyse eller empiriske undersøkelser av hvordan UDI og UNE faktisk sett går fram ga fullgode svar. Min daværende veileder, Anne Hellum, oppfordret meg derfor til å bygge videre på masteroppgaven i en doktorgrad.  

– Kan du beskrive litt nærmere hva prosjektet ditt spisser seg inn på?

– Prosjektet handler om hvordan seksuell orientering konstrueres og defineres som en beskyttet karakteristikk innenfor flyktningretten. Mer spesifikt ser jeg på hvordan synet på retten til beskyttelse for lesbiske, homofile og bifile asylsøkere har utviklet seg over tid, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

– Et hovedspørsmål er hvilke underliggende og uuttalte forståelser som ligger til grunn for rettslige vurderinger av hvem som har krav på beskyttelse basert på sin seksuelle orientering. For å belyse disse spørsmålene bruker jeg blant annet ulike teorier fra samfunnsvitenskapen for å belyse hva slags antakelser og normer som rettslig argumentasjon i seksualitetsbaserte asylsaker bygger på, og hvilke konsekvenser dette får for hvem som anses å ha krav på flyktningstatus.    

– Hva har du funnet ut av da?

– Da må jeg først gi litt kontekst. Tidligere var det vanlig at seksuelle minoriteter fikk avslag på sine søknader om flyktningstatus under henvisning til at det ble forventet eller krevd at de skulle skjule sin seksuelle orientering ved en retur til hjemlandet. Dette såkalte «diskresjonskravet» innebar i praksis en forventning om at slike asylsøkere skulle «holde seg i skapet» og ikke «fremprovosere» forfølgelse ved åpent å leve ut sin seksuelle orientering.

– I løpet av 2000-tallet har denne forståelsen av seksualitetsbaserte asylsaker i økende grad blitt avvist. Samtidig har seksuell orientering blitt rekonseptualisert fra et fokus på seksuelle handlinger, til å bli definert som en fundamental del av menneskers identitet, som man har rett til å leve ut fritt og åpent, uten frykt for å bli forfulgt.

– I doktorgraden min fant jeg imidlertid ut at det i etterkant av denne utviklingen i praksis har funnet sted to endringer i måten retten til beskyttelse på grunnlag av seksuell orientering som påvirker hvem som blir ansett for å ha krav på flyktningstatus.

–Hvilke endringer snakker vi om?

– For det første har spørsmålet om hemmelighold gått fra å være et normativt krav om at asylsøkeren skal skjule sin seksuelle orientering til å bli formulert som en faktisk vurdering. Med andre ord vurderes det nå om det er sannsynlig at asylsøkeren selv vil velge å hemmeligholde sin seksuelle orientering ved en retur. I så fall anses rett til flyktningstatus å være avhengig av hvorfor vedkommende vil skjule seg. Dersom årsaken er frykt for forfølgelse, skal søknaden innvilges. Dersom beslutningstakeren derimot kommer til at hemmeligholdet er motivert av andre grunner, som for eksempel at asylsøkeren er en «naturlig diskre» person eller vil skjule seg av religiøse eller kulturelle grunner, skal søknaden avslås. Seksuelle minoriteter kommer dermed i en situasjon hvor de må bevise sin indre motivasjon for hvordan de kommer til å leve ut sin seksuelle orientering i fremtiden.

– For det andre har det i etterkant av avvisningen av «diskresjonskravet» blitt et økende fokus på vurderingen av om det er troverdig at asylsøkeren faktisk «er» homofil, lesbisk eller bifil. Dette skaper en vanskelig bevismessig situasjon: for hvordan kan man dokumentere hva slags seksuelle orientering man har? I min forskning har jeg funnet at beslutningstakere ofte baserer slike vurderinger på vestlige antakelser om hva det vil si å være en seksuell minoritet. I tråd med slike antakelser forventes det at asylsøkere skal presentere sin seksuelle orientering som en iboende og medfødt identitet, og gjøre rede for prosessen de gjennomgikk med å «komme ut av skapet». Slike forestillinger samsvarer imidlertid ikke med hvordan seksualitet forstås og oppleves andre steder i verden.

– Og hvis du skal oppsummere dette?

– Et sentralt funn i avhandlingen er at avvisningen av «diskresjonskravet» i praksis fører til nye utfordringer for seksuelle minoriteter. Der mottakerstater tidligere forventet hemmelighold, kreves det i dag i økende grad at asylsøkere skal fremstille sin seksuelle orientering som en iboende identitet, som de ønsker å leve ut «fritt og åpent», for å ha krav på beskyttelse.

– Hva synes du har vært det beste med å ta en doktorgrad?

– Det aller beste har vært muligheten til å fordype seg i et tema man virkelig brenner for, og å få velge hvilke problemstillinger og spørsmål man ønsker å undersøke.

– I tillegg har det vært veldig fint å oppleve friheten som akademia også byr på. For eksempel var jeg på et nesten åtte måneders forskningsopphold i Amsterdam, deltok på konferanser i både inn- og utland og dro på hytteturer og skriveseminarer sammen med medstipendiater. 

– Det mest krevende da?

- Det å skulle jobbe mot et mål som ligger såpass langt framme har nok vært det mest utfordrende for meg. Når man skal levere noe fra seg fire år fram i tid kan det være vanskelig å vite hvordan man egentlig ligger an, og hvordan man bør legge opp arbeidet. Her er det veldig nyttig med innspill og hjelp fra veilederne, men skriveprosessen er nok også ganske forskjellig fra person til person, sånn at det kan være utfordrende å si om man er i rute eller ei.

– Men har du noen gang angret på at du gikk i gang?

– Absolutt! Mange ganger, og kanskje særlig mot slutten.

–Så hva fikk til deg til å komme deg igjennom?

– Uten god støtte både fra veiledere, medstipendiater, venner og familie hadde jeg nok ikke kommet i mål. Sånn sett kan man si at det å skrive en doktorgrad er et selvstendig, og kanskje til tider litt ensomt prosjekt, men samtidig er det veldig mange andre som er sentrale i å sikre at man til slutt får ferdigstilt. 

– Hva er planen å gjøre nå da, og hvordan tror du at du vil få bruk for doktorgraden din?

– Nå jobber jeg som universitetslektor ved Det juridiske fakultet i Oslo. Etter hvert håper jeg at jeg også vil få muligheten til å gjøre mer forskning, både innenfor flyktningretten, men også innenfor andre rettsområder. Gjennom doktorgraden har jeg både fått dybdekunnskap om migrasjons- og flyktningtematikk, men også erfaring i ulike metodiske tilnærminger til rettsvitenskap mer generelt.

– Helt til slutt, til hvilke aspirerende jusstudenter og jurister vil du anbefale å vurdere en doktorgrad? Hva tenker du skal til?

– Jeg vil anbefale det til personer som ønsker å få muligheten til å fordype seg i juridiske spørsmål på en grundigere måte enn hva man får muligheten til i de aller fleste andre juristyrker. For å skrive en doktorgrad mener jeg at man bør være nysgjerrig og engasjert i tematikken man vil forske på, men også være noenlunde selvstendig og trives med å være med på å skape sin egen arbeidshverdag.