Henriette Sinding Aasen: Min inspirasjonskilde

Den viktigste boken, den som har gjort størst varig inntrykk, er Roots av Alex Haley (1976), skriver Henriette Sinding Aasen i På Høyden. Jeg leste den i ungdommen, og alle som har lest boken vet hvorfor den gjør så sterkt inntrykk og ikke kan glemmes. Historien om Kunta Kinte, som ble kidnappet i Gambia i 1767, transportert med skip til Amerika og solgt som slave. Den voldsomme umenneskeliggjøringen av et menneske.

Avgjørende for min akademiske karriere var ansettelse som vitenskapelig assistent i 1988 ved Avdeling for kvinnerett, Universitetet i Oslo, under Tove Stang Dahls inspirerende ledelse. Hun var en usedvanlig lærer, veldig engasjert og med stor personlig varme og åpenhet. Hun var en døråpner til universitetet og akademia, som jeg er evig takknemlig for. Jeg hadde lyst til å forske, og hun tilbød meg et spennende oppdrag, nemlig å skrive studentavhandling om steriliseringslovgivningen i Norge under krigen (lov til vern om folkeætten, vedtatt av NS-regimet i 1942). Dette var interessant, ikke minst i lys av den nye reproduksjonsteknologien.

Jeg fant ut at også steriliseringsloven av 1934 (som gjaldt fram til 1977), og som hjemlet tvungne ”seksualinngrep” for en rekke vagt beskrevne tilstander, var klart preget av rasehygieniske teorier og formål og i liten grad beskyttet individet. Det overrasket meg at høyt respekterte samfunnsborgere – og jurister – var så velvillig innstilt til rasehygienen, og forsvarte den i akademiske og juridiske vendinger som nok var egnet til å påvirke omverdenen. Det var også interessant å se hvordan kraftige metaforer fra gårdsdrift og husdyrhold ble tatt i bruk: ”På den ene side går våre bestrebelser ut på å sikre en kraftig, avlsdyktig og ydende stamme, på den annen side å befri den for snyltedyr og ukrutt. Bare ugresset koster landet mange millioner kroner om året”, sitat fra saksordfører Bjørnson, Stortingsforhandlinger 1934 s. 157.

Dette åpnet øynene mine for at lovgivningen og retten i stor grad speiler samfunnet og dets autoriteter (”a magic mirror”), og illustrerte med stor tydelighet at det er behov for kritiske rettsforskere som ikke bare finner fram til ”gjeldende rett” i snever forstand, men som også analyserer lovgivningen og retten i lys av maktstrukturer, verdier og grunnleggende rettsprinsipper. Rettsforskerne trenger sterke faglige allianser med samfunnsforskere, historikere, og andre som kan kaste lys over retten som sosialt fenomen.

Som stipendiat ved Universitetet i Bergen fikk jeg Jan Fridthjof Bernt som veileder på avhandling om retten til selvbestemmelse ved medisinsk behandling. Han er en flott person å spille faglig ball med! Siden har jeg i mitt menneskerettslige arbeid blitt inspirert av personer fra mange disipliner, ikke minst tilknyttet Gender and Development- og Demokrati og Rettsstat-nettverkene i Bergen.

Teksten er en del av På Høydens serie Min inspirasjonskilde, hvor ansatte forteller om en person, et verk eller en hendelse som har hatt grunnleggende betydning for deres akademiske karrierevalg.