Kampen mot kreften

Bergens Avisen har delt historien til Elisabeth. Jorunalist: Erica Hvedding Kronheim

Haukeland: Det er ett knapt år siden BA sist møtte kreftsyke Elisabeth Thomassen, som kunne fortelle at hun bar på en dødsdom: brystkreft med spredning, eller på fagspråket: metastisk brystkreft. Legene estimerte da at hun med dagens behandlingsalternativer (se faktaboks), hadde omtrent fire år igjen å leve. For Elisabeth, begynner tiden å renne ut, men hun drømmer om fremtiden og nekter å bli del av statistikken. – Med min type kreft, er det null prosent som overlever ti år, og åtte prosent som overlever fem år. Men jeg tror ikke at statistikken må være så fatal, sier hun.

Drømmer om USA

– Hvorfor ikke? – I USA har de kommet lenger i både forskning på og behandling av min type kreft. Jeg har tro på at dersom jeg kommer meg dit, har jeg mulighet til å bli frisk, eller i hvert fall få flere år enn jeg er estimert til nå. Det er bare ett problem – økonomi. For etter hva Elisabeth har beregnet, vil det koste minst tre millioner kroner for behandling og opphold ved et av de spesialiserte sykehusene i USA. I fjor opprettet hun derfor en spleis, og fikk uventet drahjelp fra Frank Løke, som delte posten hennes. – Jeg er svært takknemlig for dem som bidro til spleisen. Den kom til 1,4 millioner kroner. Jeg synes det er vanskelig å måtte tigge på den måten om penger som kan bidra til å redde mitt liv, men nå har jeg opprettet en ny spleis for å prøve å nå målet, sier hun. Bergenseren forteller at behandlingen hun nå får av Helse Bergen, foreløpig holder kreften i sjakk, men med tiden vil kroppen bli resistent. – Når den dagen kommer, vil jeg være klar, konstaterer hun, men presiserer at hun ikke vil foreta noe uten at legene ved Kreftavdelingen på Haukeland er enige.

– Vi skal ikke drepe håpet

Hans Petter Eikesdal, overlege ved Kreftavdelingen, synes det er fornuftig at Elisabeth tar avgjørelser om behandling i samråd med dem. Han er fritatt taushetsplikten. – Pasientstudier på brystkreft viser at prognosene blir langsomt bedre, men medisiner i Norge og Europa har – av ulike grunner – en lenger godkjenningsprosess enn i USA, sier Eikesdal. – Hvordan er det å gi beskjeder som en trolig fatal kreftdiagnose? – Det er vanskelig. Man skal ikke pakke det inn eller være for ukritisk optimistisk, men man skal heller ikke drepe håpet til pasienten. – Nettopp håp, er et nøkkelord for Elisabeth. Hva tenker du om det? – Jeg synes det er en flott måte å ta det på. For henne er det åpenbart viktig med håpet om å kunne leve lenge med sykdommen, og kanskje til ogmed bli frisk. Hun, i likhet med mange unge pasienter, søker andre råd og behandlingsalternativer, sier han og understreker at dette er fullt forståelig. – Selv om vi som behandlere har sagt at det er lite sannsynlig, er det likevel viktig å ha håp.

– Hvordan klarer du det?

Elisabeth kommer syklende til behandling på Haukeland denne dagen. Med smil om munnen og kraft i pedalene. Behandlingen hun får nå, tapper henne ikke for energi på samme måte som perioden hun fikk cellegift. Likevel er det mange som er forbløffet over hennes iver og pågangsmot. – Mange spør meg om hvordan jeg klarer det. Hvordan jeg klarer å leve, le og smile. Flere sier de ville vært sinte, bitre eller resignerte om de var meg. Svaret hun gir, er bestemt. – Men hva hjelper det å være sint og bitter? Ja, jeg kan legge meg ned å gi opp, men jeg kan jo ikke gi opp livet. Jeg må leve mellom linjene. Leve for det jeg har her og nå. For tid med datteren min, familie og venner. – Tenkte du slik fra første stund? Elisabeths smil falmer når hun tenker tilbake på dagen kreftdiagnosen brutalt slo henne i bakken. Kun tolv dager tidligere hadde hun fått ny jobb, som rådgiver for Bane Nor. Hun hadde nylig unnet seg noen nye tursko, og skulle virkelig ta fatt. – Jeg gikk i sjokk. De nye skoene jeg hadde kjøpt, gikk rett i retur. Hva skulle jeg med nye sko når jeg skulle dø? Jeg skulle egentlig kjøpe ny stekepanne den dagen også, men hva skulle jeg med en stekepanne som hadde lenger garanti enn meg? Hun trekker på skuldrene. Erkjenner at hun først ga litt opp. – Jeg satte meg på en benk ved Lille Lungegårdsvann og så på kirsebærtrærne som blomstret. Jeg lurte på om jeg ville få se det neste år, mens jeg tenkte på hvilke sanger jeg ville skulle spilles i min begravelse. Ett av valgene ble «Chasing Cars» av Snow Patrol. Men så ble kamplysten slått på, forteller hun. – Kreft er urettferdig, men jeg kunne ikke la det styre meg. Jeg har et liv som skal leves frem til døden, og vil gjøre alt jeg kan for at det blir lenge til. Hun bretter opp ermene på kjolen, og viser frem en fargerik tatovering. – Nå har jeg ett kirsebærtre som alltid står i blomst på armen. Jeg har nye tursko, som allerede har vært på flereturer, hvor «Chasing Cars» har blitt spilt, sier hun med et smil.

Norge på tvers

41-åringen startet nemlig sommeren med å gå hele landet på tvers. 120 kilometer fra Stjørdal i vest, til svenskegrensen i Tydal. – Den turen, med gode venner og flotte naturopplevelser, ga meg skrubbsår på knærne, men plaster på sjelen. På tur glemmer man at man er kreftsyk, men når jeg står her i dag ved Haukeland, virker det jo som om jeg har drømt hele turen, sier hun. Kontrastene i livet hennes, i hverdagen hennes, er store. – Hvordan er det å være i en så spesiell situasjon, som få kan forstå? – Jeg sier ting som de er. Jeg tror åpenhet er viktig, men jeg forventer ikke at noen kan forstå helt. Det kan man først om man selv blir syk. – Det verste er likevel å se hvor preget ens nærmeste blir. Hvor maktesløse de føler seg, tilføyer hun. – I fjor i BA, fortalte du at faren din også hadde fått kreft. Går det bedre med ham nå? – Nei, det går verre, sier Elisabeth og blir stille. Gjennom faren kan hun nå bedre forstå hvordan hennes datter har det. – Jeg håper bare at ting er best mulig for min datter hvis den dagen kommer at jeg ikke er her mer. – Hva om dagen kommer der du blir erklært frisk? – Da skal jeg fortsette som før med venner, familie og turer, men lage mer langsiktige planer. Karriere og oppussing er ting man ikke fokusere helt pånå. Samme med relasjoner, sier hun, men stopper seg selv og korrigerer: – Men en god venninne sa til meg at jeg faktisk ikke skylder noen noe. Jeg kan ikke pause alt, selv om det noen ganger føles som om livet stoppet opp den dagen jeg fikk kreftdiagnosen.

Elisabeth sin kreft:

■ Elisabeth Thomassen har en brystkrefttype som har flere ulike behandlingsalternativer: Cellegift, målrettet behandling med HER2 antistoffer, HER2 antistoffer med påklistret cellegift og hormonblokkerende behandling, samt strålebehandling. ■ Pasienter vil kunne leve i fire til fem år mens de mottar de ulike typene av kreftbehandling, men til slutt vil som regel kreftsykdommen bli resistent for alle behandlingstyper. Vanligvis er dette en krefttype man dør av. ■ En stor utfordring med dagens behandling