Skiparviken - boplass i 4000 år
Da det ble klart at Skiparviken var aktuell for utbygging til boliger, dro arkeologer fra Hordaland fylkeskommune ut for å sjekke området for forhistoriske kulturminner. De var spesielt på jakt etter kystboplasser fra steinalder, siden havnivået den gang stod minst 10 meter høyere enn i dag, og potensialet var stort nettopp her. Måten de lette på, var ved å grave systematisk i bakken med spade, og ved hjelp av slike prøvestikk, fant de 50 gjenstander og biter fra steinalderen her. De fant også trekull som kunne karbondatere boplassen til å være 8000 år gammel. Boplassen lå i en slak skråning i Skiparviken, og hadde så vidt unngått å bli ødelagt av en stor mur som var blitt oppført.
Hovedinnhold
Fra yngre tider traff de på et 2600 år gammelt ildsted og 1500 år gamle jordbruksspor. Mye av forhistorien i Bergen har blitt ødelagt av utbygging i nyere tid, så dersom boligene skulle bygges akkurat her på den gamle boplassen, var det viktig at arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen gravde ut og sikret disse sporene.
Steinalderboplass i 6000 år
Selve utgravingen fant sted sommeren 2017 og funnene viste at Skiparviken var et attraktivt sted i fortiden som i nåtiden. Det bodde folk her flere ganger gjennom hele steinalderen, og arkeologene fant redskaper, brente nøtteskall og trekull fra en periode som strekker seg fra 8800 til 4800 år siden. Innenfor dette lange tidsspennet ser vi store endringer i redskapene, både hvordan de er laget, og i hvilket materiale de er laget av. Den eldste befolkningen i Skiparviken brukte mest flint, mens senere i steinalderen ble andre råstoff også tatt i bruk, slik at halvparten av funnene fra boplassen er flintfunn, mens resten er slåtte biter av kvarts, kvartsitt og rhyolitt.
Redskapstyper fulgte europeiske trender
Økser ble laget av bergart i hele perioden boplassen var i bruk, mens selve øksetypene, så vel som redskapene, endret seg i tråd med trendene ellers i Europa. Pilespissene er et godt eksempel på dette. Den eldste typen vi har funnet i Skiparviken kalles mikrolitter, og disse ble brukt over hele Europa. Utover i eldre steinalder endret spissene seg gradvis, men for 6000 år siden, ved overgangen til yngre steinalder i Vest-Norge, dukket en helt ny type spiss opp, tangepilen. Både flint og kvartsitt egner seg som materiale for disse, men på samme tid oppdaget noen at steinsorten rhyolitt fra fjellet Siggjo på Bømlo var perfekt til slike pilspisser, og dette råstoffet ble distribuert så langt nord som til Sunnmøre. Det er tydelig at rhyolitten ble svært ettertraktet, og den ble spredt til ulike steinaldersamfunn i hele Vest-Norge.
Steinalderredskaper
I Skiparviken ble det funnet nesten 8000 ulike steinbiter som ble bearbeidet i steinalderen. I tillegg til pilspisser, ble det funnet økser og slipeplater til å reparere og skjerpe opp igjen øksene med, et lite fiskesøkke i kleber, små tynne kniver, bor og skrapere til å skjære, lage hull med og til å skrape organiske materialer som skinn, bein og tre. Alt organisk råtner som regel bort på steinalderboplasser, slik at brente hasselnøttskall og ørsmå beinbiter gjerne er de eneste matrestene vi kan finne.
Boplassen lå rett ved sjøen, og de har nok kommet padlende i en skinnbåt da de fant denne plassen å slå seg ned på. Masse kullrester og brente stein viser at de har tilberedt mat her, de har fikset øksene sine og kanskje reparert fiskeutstyr, og i farten glemt igjen et av fiskesøkkene. Knivene kan de for eksempel ha brukt til å flå fisk og andre byttedyr, og de har laget pilspisser, og trolig skjeftet om piler ved å ta av de gamle ødelagte og sette på nye. Alle kullrestene og variasjonen i redskapstypene som vi fant her, tyder på at steinalderfolkene holdt til her i Skiparviken i lengre perioder. Etter at steinalderboplassen forlates for siste gang, går det noen tusen år før vi vet sikkert at det var folk her igjen, og da var det en helt annen type befolkning som holdt til her i området.
Jordbruksbefolkning i bronsealder og eldre jernalder
I bronsealderen nærmet havnivået seg slik det er i dag, med sjøen et stykke unna. Området som før hadde vært en boplass, var uegnet som boligområde for bønder i bronse- og jernalder. De bodde som regel i store langhus og valgte helt andre områder til husene sine. Men de holdt også husdyr, og til det trengte de beite- og slåttemark. Dette var det spor etter i jordmassene ved siden av steinalderboplassen. Ved å grave en grøft, fant arkeologene trekullrester i flere ulike nivåer et stykke under markoverflaten. Slikt trekull kan for eksempel komme fra avsviing av skog og vegetasjon, slik at det blir egnet til beite o.l. Det ble sendte inn prøver til karbondatering fra fire slike kullsjikt, og disse ble datert til mellom 1400 f.Kr og 540 e. Kr, altså ble området her aktivt brukt også i perioden fra eldre bronsealder til merovingertid.
Skiparviken i nyere tid
Utgravingen i Skiparviken skulle først og fremst dokumentere og sikre kildemateriale fra forhistorisk tid, men arkeologene traff også på spor etter vår egen samtid. I toppen av boplassen fra steinalder lå det tegl, bruskorker, glass og annet boss. Dette er slik som ofte fulgte med gjødsling av markene i nyere tid. Men en stor mur som dannet en stor åpen plass like i kanten på boplassen vakte større nysgjerrighet. Plassen var skogkledt, men en gang i tiden stod det kanskje en stor bygning her? På gamle flyfoto fra området var det oppmurte omårdet synlig, og lå midt i det som har vært et stort flott parkanlegg med gangveier, men plassen var helt tom. Arkeologene fortsatte å gruble på dette, men uten å komme noen vei. Men noen gåter løses heldigvis enklere enn andre, og en tilfeldig samtale med en lokalkjent som besøkte utgravingen gav svaret; den tomme plassen hadde vært en tennisbane.
Hanne Årskog
