Boplassen i Djupadalen

Boplassen lå i steinalderen innerst i en smal fjordarm på ca to kilometer, som strakk seg fra Djupadalen og ut til Sagvågsfjorden. På denne tida var landet trolig dekket av skog, og den enkleste tilgangen til boplassen var fra sjøen. I forbindelse med byggingen av fastlandssambandet til Bømlo (Trekantsambandet) ble det i 1992 og 1993 gjort arkeologiske utgravinger på deler av denne boplassen. Det ble gjort funn av flintpiler, skinnskraper, økser og store mengder flintavfall.

I 2013 ble utgravingene tatt opp igjen på nytt, i forbindelse med utvidelsen av Heiane Vest industriområde. Også denne gangen ble det gjort mange og interessante funn. Hvem var denne gruppen med mennesker som holdt til her for 10 000 år siden, og hva gjorde de her?

Hvorfor kom de akkurat hit, og hvor lenge var de her?  I de 10 000 årene som har gått siden boplassen var i bruk, har alt organisk materiale; slik som treverk, bein, gevir og skinn forsvunnet. Det som er igjen når en graver ut steinalderboplasser, er i første rekke store mengder rester etter produksjon av redskaper; ofte av flint. Dette mineralet finnes ikke naturlig i Norge, og her i Djupadalen tror vi folk har hatt med seg flinten, sannsynligvis fra Danmark. På boplassen ble det funnet omkring 12 000 biter av flint. Flintbitene lå i konsentrasjoner på boplassen og viser oss nøyaktig hvor folk for nesten 10 000 år siden satt og tilvirket flintredskapene. Blant flintrestene fant en òg hele redskaper, i første rekke pilspisser, enkle økser, skinnskrapere og flekker. Flekker er lange skarpe avspaltinger av flint, som ble brukt som kniver. Pilspissene ble montert på pilskaft av tre og brukt til jakt, steinøksene til slakting og rydding av skog. Skinnskrapene ble, som navnet sier, brukt til å fjerne fett fra innsiden av skinn. Ved å analysere spredningen av funnene kan vi rekonstruere en del av dagliglivet på boplassen. Vi ser for eksempel hvor økseproduksjonen har foregått, hvor folk har skrapet skinn og hvor de har sittet og produsert pilspisser. I noen tilfeller finner vi rester etter ildstedene, men i dette tilfelle har alt kull forsvunnet. Vi vet likevel hvor ildstedet har ligget siden det i et område ble funnet mye ildpåvirket (såkalt ”skjørbrent”) stein og brent flint. Her har det trolig også stått et telt eller en gamme, selv om restene etter dette ikke har overlevd til i dag. 

Hvem var de?

Like etter at istiden var slutt, ble kysten og deler av fjellet bosett av jegergrupper. Disse jegergruppene vert i Norge kalt for Fosnakultur. Disse første menneskene i Norge hadde trolig opphav som spesialiserte reinsdyrjegere i Nord-Tyskland. Da denne fangstkulturen kom til kysten av Norge, dreier livsstilen deres seg naturlig nok mer i retning av jakt på sjøpattedyr, og fiske ble også viktig. Fosnakulturen finn vi spor etter stort sett langs heile kysten av Norge, og vi kjenner godt til redskapene deres. Det som gjør Djupadalboplassen ekstra interessant, er at de som bodde her, ser ut til å ha benyttet seg av en annen teknologi og andre typer redskaper enn det Fosnafolket til vanlig brukte. Vi tror derfor at de som bodde her for 10 000 år siden, var en jegergruppe som kom sørfra. Faktisk må vi helt til Danmark eller Skåne for å finne boplasser med funn som ligner på det vi har funnet her i Djupadalen. 

Hvorfor kom de hit? På denne tiden levde folk som omstreifende jegere, fiskere og sankere. Vi vet ikke hvor lenge de var på hver plass, men om en skal sammenligne med moderne jegerfolk, levde de et relativt omflakkende liv. Trolig har denne gruppen vært på en jaktekspedisjon opp langs norskekysten. På et eller annet tidspunkt har de funnet fjorden som ledet de inn til den godt skjermede flaten i Djupadalen. Her fant de ly for vind og ruskevær. Boplassen er i tillegg et godt utgangspunkt for matauk; i sjøen fanget de fisk og jaktet på sjøfugl, sel og nise – og på land hjort, elg og småvilt. Det har trolig òg vært e kilde med ferskvann i nærheten.

Hvor lenge var de her?

Vi har som sagt ikke funnet spor etter hus, telt eller hytter på denne boplassen. Høyst trolig har det vært det, men at sporene er helt borte etter så lang tid. Det er heller ikke funnet kull etter bål, men den brente flinten innenfor et avgrenset område viser hvor ildplassen har ligget. I den grad vi kan si noe om hvor lenge de har oppholdt seg her, må en vurdere funn og spredningen av ting på boplassen. Vi finner tydelige tegn på en form for spesialisering på boplassflaten, det vil si at de har holdt på med ulike virksomheter på ulike deler av boplassen. Alt dette tyder på en viss lengde på oppholdet, kan hende er det spor etter en bosetting som strakk seg over 2–3 måneder på sensommeren/høsten? Eller muligvis at de holdt seg her i det milde kystklimaet på vinterstiden?   

Landheving

Under den siste istiden dekket en enorm isbre hele Norge. Vekten av all denne isen presset landet ned. Da klimaet ble varmere og isen begynte å smelte for ca 12 000 år siden, ble dette presset mindre, og landet ”steg” sakte men sikkert opp av havet. Folk i steinalderen bodde tett på havet, og da de kom til Stord for om lag 10 000 år siden, stod sjøen ca. 20 meter høyere enn i dag. Hele Djupadalen var da en lang fjordarm. Og de bosatte seg i sjøkanten helt innerst i fjordarmen. På grunn av landhevingen ligger steinalderboplassene ofte et godt stykke fra kysten i dag.