Hvor fritt står multinasjonale foretak til å drive med skattemessig overskuddsflytting?

Store multinasjonale foretak selger sine produkter og tjenester over hele verden, og er gjerne organisert med selskapsenheter i ulike land med vidt forskjellige skatteregler. For slike foretak kan det være fristende å utnytte regelforskjellene, fordi den globale lønnsomheten vil gå opp dersom den effektive globale skattesatsen går ned. Slik skattereduksjon kan oppnås ved at foretaket priser sine interne transaksjoner mellom selskapsenheter i ulike land slik at mest mulig overskudd kan oppgis til beskatning i land med de mest attraktive skattereglene (lavest beskatning) og minst mulig overskudd i land med de minst attraktive skattereglene (høyest beskatning). Dette kalles «overskuddsflytting».    

Selv om multinasjonale foretaks overskuddsflytting har stått sentralt for skattemyndigheter internasjonalt i flere tiår, har de senere års erfaringer resultert i vesentlige innstramminger av en rekke nasjonale og internasjonale skatteregler som setter grenser for overskuddsflytting, de såkalte internprisingsregler.

Avhandlingen analyserer hvordan USAs og OECDs internprisingsregler krever at overskudd som stammer fra salg av produkter og tjenester basert på verdifulle immaterielle eiendeler (patenter, varemerker, mv.) skal fordeles mellom selskapsenheter i et multinasjonalt foretak. Reglene er basert på den samme grunnleggende armlengdestandarden, som søker å sikre at enhetene som inngår i et multinasjonalt foretak, beskattes som om de var uavhengige parter med motstridende økonomiske interesser. Flere av de sentrale bestemmelsene er nylig revidert, blant annet i forbindelse med OECDs såkalte «Base Erosion and Profit Shifting» (BEPS) prosjekt, og har således ikke tidligere vært undergitt rettsvitenskapelige analyser.

Et gjennomgående tema i avhandlingen er hvor mye overskudd reglene tillater at multinasjonale foretak kan «dra ut» av (ofte høyskatt-) landene de omsetter i. Sentralt står spørsmålet om hvordan profitten som genereres av verdifulle immaterielle eiendeler, såkalt superprofitt, pliktes fordelt. Et formål, som ikke fullt ut realiseres i alle sammenhenger, er at superprofitten skal henføres til selskapsenheter i land hvor det har skjedd reell verdiskapning (typisk gjennom forskning og utvikling), og ikke til selskapsenheter i skatteparadiser som ikke har bidratt særlig til overskuddet.

Avhandlingen inneholder også en kritisk analyse av om fordelingsløsningene som bestemmelsene gir anvisning på, er formålstjenlige eller om de bør endres for bedre å realisere bestemmelsenes formål. Blant annet foreslås det at reglene bør endres slik at:

• profitt som allokeres til selskapsenheter som bare finansierer forskning og utvikling (slike enheter er typisk lokalisert i skatteparadiser), begrenses til et forhåndsfastsatt nivå,
• lokalt utviklede immaterielle eiendeler, som «know-how» og «goodwill», i større grad anerkjennes og dermed tilordnes en andel av profitten,
• fordelingen av profitt som er henført til varemerker bør baseres på en «split» mellom selskapsenheten i landet hvor det relevante produktet omsettes på den ene siden, og landet hvor selskapsenheten som eier varemerket er lokalisert (typisk i skatteparadis) på den andre siden.

Personalia:

Oddleif Torvik er født i 1978 og kommer fra Førde. Han ble utdannet cand.jur. ved Universitetet i Bergen i 2004 og master i regnskap og revisjon ved Norges Handelshøyskole (NHH) i 2006. Etter studiene arbeidet han med skatterett som advokatfullmektig, først i advokatfirmaet Wiersholm og deretter i advokatfirmaet Thommessen. Høsten 2011 påbegynte han doktorgradsarbeid på ph.d.-programmet i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og ble da ansatt ved Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap ved NHH. Han underviste i norsk bedriftsbeskatningsrett og internasjonal skatterett for bachelor- og masterstudenter ved NHH, og var tilknyttet Norwegian Centre for Taxation (NoCeT). Høsten 2015 returnerte han til advokatfirmaet Thommessen. Ved siden av sin skatterettspraksis vil han fremover være tilknyttet Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap ved NHH for å bidra med forskning og fortsatt undervisning.