Psykisk helse blant internasjonalt adoptert ungdom

Internasjonalt adopterte barn og unge har stort sett god psykisk helse til tross for en vanskelig start i livet. Samtidig har adopterte som gruppe noe større risiko for å utvikle psykiske problemer enn jevnaldrende som ikke er adopterte, og ungdomsårene har blitt fremhevet som spesielt krevende. Vi vet lite om psykiske vansker blant internasjonalt adoptert ungdom i Norge og hva som bidrar til at mange klarer seg fint.

Hensikten med doktorgradsarbeidet var å undersøke hvordan det går med internasjonalt adopterte i ungdomsårene, med fokus på psykisk helse. Resultatene viser at internasjonalt adoptert ungdom rapporterer flere symptomer på psykiske vansker sammenliknet med ikke-adopterte jevnaldrende, både i den internasjonale forskningen og i et utvalg av videregåendeelever fra Hordaland. Samtidig ser det ut til at de har liknende nivå av beskyttende faktorer, knyttet blant annet til personlige ressurser, sosial støtte og samhold i familien.

Internasjonalt adoptert ungdom rapporterer videre mer problematisk alkohol og rusbruk, selv om det ikke var forskjeller i bruksmønster. Forskjellene i problematisk alkohol og rusbruk var i stor grad knyttet til symptomer på psykiske vansker blant de adopterte ungdommene.

I dag mottar adoptivforeldre informasjon og støtte hovedsakelig i tiden før og umiddelbart etter adopsjon. Funnene fra denne doktorgraden tyder på at adoptivfamilier kan ha behov for oppfølging også når barna når ungdomsårene. Det er videre viktig at adopterte ungdommer som opplever vansker har tilgang til hjelpetjenester.

Resultatene i doktorgraden er basert både på en sammenstilling av tidligere forskning i en meta-analyse og data fra ung@hordaland-undersøkelsen av ungdom mellom 16 og 19 år koblet opp mot Det sentrale adopsjonsregisteret. De internasjonalt adopterte ungdommene som deltok i undersøkelsen ble adoptert i barneårene, de fleste før de var ett år gamle.

Personalia

Kristin Gärtner Askeland (f.1985) er utdannet psykolog ved Universitetet i Bergen (2012). Doktorgradsarbeidet er finansiert av Forskningsrådet og arbeidet med avhandlingen er gjort ved Folkehelseinstituttet i samarbeid med RKBU Vest, Uni Research Helse. Forskerutdanningen er gjennomført ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen. Hovedveileder har vært professor Børge Sivertsen og biveiledere har vært professor Mari Hysing og professor Grethe S. Tell.