Utviklingen av barns menneskerettigheter

Det siste tiåret har norsk barnevern stått i en stadig økende storm av internasjonal kritikk. I 2016 var det demonstrasjoner mot det norske barnevernet i 40 land, hvor det ble fremmet påstander om at Norge systematisk bryter barn og foreldres menneskerettigheter.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) beskytter menneskerettighetene til enhver slik de står i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Fra 1959 til 2016 ble Norge dømt i én sak hvor staten hadde tatt over omsorgen for et barn. Fra 2016 til i dag har det tallet økt til 24. Antall saker mot det norske barnevernet i EMD er nå høyere enn mot resten av landene i Europa til sammen. Tilsynelatende er Norge på kollisjonskurs med resten av Europa.

Avhandlingen undersøker rettsutviklingen i omsorgsovertakelsessaker i EMD og hva den internasjonale kritikken har betydd for barns rettigheter i Norge.

Funnene viser en betydelig styrking av barns rettigheter over tid, hvor det er barnets interesser som er avgjørende. I 2019 falt dommen i en av de mest omtalte barnevernssakene mot Norge i nyere tid: Strand Lobben. Dommen ser ut til å være et vendepunkt for foreldres rettigheter. Der avgjørelsene tidligere ble tatt nærmest utelukkende med tanke på barnet, viser de nyeste dommene en mer balansert fremtoning hvor biologiske foreldres interesser og rettigheter blir vektet opp mot barnets. Selv om barnets interesser fremdeles regnes som avgjørende, understreker EMD viktigheten av å både forstå og vurdere biologiske foreldrenes interesser, for å sikre at deres menneskerettigheter ikke blir brutt.

Når det gjelder hva den internasjonale kritikken har betydd for barns rettigheter i Norge, viser avhandlingen en tydelig påvirkning fra EMD på norsk Høyesterett. Domstolen uttaler at kritikken fra EMD viser at det er behov for endring i praksisene i norsk barnevern. Men, avhandlingen setter spørsmålstegn ved om påvirkningen fra EMD på Norges øverste domstol fremkommer tydeligere på papiret enn i innhold.

Personalia

Trond Helland (f.1985) har en mastergrad i administrasjon og organisasjonsvitenskap fra Universitetet i Bergen. Doktorgradsprosjektet ble gjennomført ved Institutt for helse, miljø og likeverd (HEMIL) ved Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen. Hovedveileder var Ragnhild Hollekim (UiB) og biveileder var Julia Köhler-Olsen (Oslo MET).