Hvorfor topper innvandrere smittestatistikken?

Da pandemien rammet Norge så man nokså tidlig at de 15 prosent som er født utenfor landet var overrepresentert i smittestatistikken.

– De utgjorde også mer enn en tredjedel av sykehusinnleggelsene grunnet covid 19, forteller Esperanza Diaz, konstituert leder for Pandemisenteret og forsker ved fagområdet allmennmedisin, Institutt for global helse og samfunnsmedisin.

Samtidig oppdaget Diaz at det var svært lite forskning på temaet.

Opprettelsen av nettsiden Inncovid.norge skjedde på dugnad av Diaz og enkelte kolleger. De tok utgangspunkt i en covid-19-undersøkelse gjennomført på norsk i medborgerpanelet.

I Inncovid-prosjektet oversatte forskerne pandemiinformasjon til fem språk: Polsk, spansk, tamil, arabisk og somalisk. I tillegg satt forskerne i gang en spørreundersøkelse og gjennomførte mer enn 50 personlige intervjuer for å få informasjon fra innvandrere om hvordan de håndterer og opplever pandemien:

– Vi spurte de blant annet hvor de fikk informasjon fra, egen opplevelse av risiko, i hvilke grad de stolte på myndighetene, hvordan pandemien påvirker deres evne til å kjøpe mat og hvordan pandemitiltakene påvirker de mentalt, nevner Diaz.

Foto/ill.:

Kim Andreassen

Professor Esperanza Diaz

Språklige hindre og sosiale medier

Forskerne har nå begynt å analysere dataene:

– Noen av hovedfunnene ser ut til å være at flere søker informasjon på sitt morsmål, og dermed kommer inn på nettsider om tiltak i landet de kommer fra. Noe av informasjonen fra norske myndigheter er oversatt, men ikke nok. Spriker tiltakene fra hverandre, blir de veldig forvirret med tanke på hva som er lurt å gjøre. Det står ikke på viljen, understreker Diaz.

Det viser seg også at mange stoler mer på media, og får også informasjon fra ulike sosiale medier-plattformer som de brukere for å holde kontakt seg imellom:

– Slike aspekter gir mange muligheter for feilinformasjon, forklarer professoren.

Økonomiske og kulturelle årsaker

Diaz tror ikke at genetiske disposisjoner spiller vesentlig inn på hvem som blir smittet eller hvor syke man blir. Hun anslår at om lag halvparten av den ekstra belastningen hos denne gruppen kan forklares med sosiale og økonomiske årsaker.

Innvandrere er overrepresentert i serviceyrker, som taxi- eller i rengjøringsbransjen og har dermed ikke mulighet til å ta hjemmekontor. Mange bor dessuten trangt. Hvordan løser man karantene hvis man bor fem stykk på to rom og må dele bad?

– Den andre halvdelen er mer kompleks å forklare. I tillegg til mangel på informasjon på eget språk, er det for eksempel et kulturelt aspekt som spiller inn: For eksempel kan det i enkelte miljøer være sosialt vanskelig å unngå å gå i begravelse til en bekjent. Man kan være utsatt fra et sosialt gruppepress, forteller Diaz.

Dårlige erfaringer og systemer

Det varierer også hvor mye man stoler på informasjon som kommer fra myndighetene, noe som ifølge Diaz ikke kan tilskrives kultur, men tidligere erfaringer:

– En vaklende situasjon i opprinnelseslandet kan gi grunnlag for å bli mistenksomme til myndigheter generelt, sier professoren.

Andre grupper, som arbeidsinnvandrere, reiser mer og har større risiko som følge av dette. Så har man andre «grimme eksempler», som polske arbeidsinnvandrere som er blitt pålagt å jobbe i karantenetiden:

– Systemet har definitivt noe med det å gjøre, bekrefter Diaz.

Visste, men gjorde for lite

Sammen med forskere i Danmark og Sverige så skrev Diaz en «situational brief» om «innvandrersmitten» i de tre landene, og myndighetenes håndtering av den, som ble publisert i Lancet Migration. Tendensen var lik i våre to naboland:

– Vi var nysgjerrige på hvordan situasjonen ble håndtert og om de ulike virkemidlene utgjorde en forskjell. Det korte svaret er at innvandrere var like overrepresentert i smittestatistikken i alle landene, og verken i Norge, Danmark eller Sverige hadde myndighetene tatt på alvor fra begynnelsen av at innvandrerne måtte informeres grundig. Dette selv om man på forhånd visste at det kunne være viktig, forteller Diaz.

Det er vanskelig å bygge bro når man skal løpe på den samtidig

Esperanza Diaz

– Innvandrere deltar i samfunnet

Hva fungerte best for innvandrerne selv? De Diaz og hennes kolleger intervjuet synes informasjonen de fikk fra skolen var bra:

– Den var mye mer tilrettelagt deres situasjon, forteller hun.

Heri ligger også en del av svaret på hvordan man bør løse utfordringen ved en neste pandemi, mener professoren:  

– Man må ha en bedre dialog med innvandrergruppene, slik at man bygger gjensidig tillitt og har kanaler for kommunikasjon når man trenger dem. For eksempel er innvandrere ikke i like stor grad som andre minoritetsgrupper i landet vårt er inkludert i brukerorganisasjoner, men de deltar også i samfunnet, sier hun.

Diaz mener det er viktig slike kommunikasjonslinjer må etableres i «fredstid»:

– Det er vanskelig å bygge bro når man skal løpe på den samtidig. Å bygge opp en konstruktiv dialog tar tid, sier professoren.

Foto/ill.:

FHI

Figuren fra Folkehelseinstituttet viser situasjonen i Norge per uke 45. Kort tid etter iverksatte myndighetene flere tiltak for å møte utfordringene med smitten blant innvandrere. 

De svakeste gruppene får høre det mest

Medieoppslag om «innvandrersmitten» kan bidra til å underbygge stigmaer. Det er noe Diaz selv har reflektert over:

– Det er utrolig synd, men har man fordommer mot innvandrere, eller andre grupper, tolker man all negativ informasjon i lys av sine egne forestillinger. Det er typisk at det er de svake gruppene som får høre det, som studenter eller innvandrere. Ingen stigmatiserer fotballspillerne når de får covid-19, sier Diaz ettertenksomt.

Professoren gikk selv flere runder både med seg selv og våre helsemyndigheter før Folkehelseinstituttet gikk ut i media med tallene:

– Selvsagt er man redd for at informasjonen misbrukes, men mitt ståsted er: Ville man ha latt være å gå ut med informasjonen om det for eksempel var eldre som var mest smittet? Man ser det man ser og så må man gjøre det man kan for å forbedre situasjonen.

Et eksempel Diaz trekker frem er smitten blant somaliere i begynnelsen av pandemien. Den var høy både i Norge, Sverige og Danmark, men målrettete informasjonstiltak gjorde at den raskt ble synkende.

I en pandemi er ingen trygge før alle er trygge

Esperanza Diaz

Viktig å evaluere

– Vi må lære av denne pandemien, sier Diaz.

I tillegg til å ha bedre kontakt med innvandrermiljøene, savner professoren en systematisk innsats fra myndighetene:

– For eksempel bør man registrere opprinnelsesland hos de som er i kontakt med helsetjenestene og i helseregistrene ellers på en systematisk måte. Det tok flere uker før det kom på plass i Norge og i våre naboland. Først da kan man vite om det er forskjeller og gjøre tiltak for å rette opp, sier forskeren.

Mye av forskningen som har blitt gjort på feltet til nå er gjort på forskernes «fritid», og viser både engasjementet, men også at det her ligger et uutforsket «kunnskapshull»:

– Det er noe av det vi kommer til å jobbe med på Pandemisenteret. Evaluere hva som har skjedd for å finne ut hva som kan hjelpe i fremtiden, sier Diaz. Ved neste pandemi håper Diaz at vi har lært nok til å klare å la være å peke pekefingre mot enkeltgrupper i samfunnet:

– Hvis enkeltgrupper i samfunnet er overrepresentert i smittestatistikken, er det ikke det at de har vært smittet vi må huske, men årsakene bak og hvordan vi kan forhindre sykdom. I en pandemi er ingen trygge før alle er trygge, sier professoren.