Plast i Arktis - hvilke konsekvenser har det?
Mengden plast i havet og i kystnære områder har økt kraftig de siste årene. Det bor ikke mange mennesker i Arktis - likevel fører havstrømmer, vind og økt fiskeriaktivitet i området til at mye plastavfall samler deg her. Hva har dette å si for dyrelivet her i nord, i dette røffe miljøet hvor marginene for å overleve allerede er små? Slike spørsmål ble det kastet lys over da Polarforskningsnettverket i samarbeid med Plastnettverket ved UiB inviterte Geir Wing Gabrielsen fra Norsk Polarinstitutt og Svetlana Pakhomova fra NIVA til Integrerbar onsdag 27. april for å holde foredrag om sin forskning.
Hovedinnhold
For å komme nærmere en løsning på plastutfordringen er det viktig å få oversikt over plastsituasjonen i Arktis: hvor mye plast finner vi i havet, og hva slags type plast er det? Hvor kommer den fra, og hvordan blir den distribuert? Dette svarte Svetlana Pakhomova fra NIVA på under onsdagens foredrag. Sammen med kollegaene sine har hun gjort omfattende forskning på plast på avveie i havet. Hun har funnet mange svar, men også nye utfordringer. Plasten i havet brytes ned på ulikt vis, og i utrolig mange forskjellige former og størrelser. Hvordan plasten ser ut, både på makro- og mikronivå, har mye å si for hvordan den oppfører seg. Dette er det altså viktig å kartlegge, og det er en av grunnene til at Pakhomova understreker behovet for en global standard i kartleggingen av plastoforekomster. Per dags dato mangler dette, og dermed er det vanskelig å sammenligne data fra ulike datasett. Samarbeid mellom nasjoner og organisasjoner kunne gitt oss verdifulle data og et bilde av plastdistribusjonen i havet globalt.
Like viktig er det å finne ut av hvordan den økte mengden past i Arktis påvirker dyrelivet her. Geir Wing Gabrielsen fra Norsk Polarinstitutt har jobbet med dette i mange år. Han fortalte med innlevelse om hvordan plasten har blitt en større og større del av sjøfuglers liv. Da Gabrielsen kom til Svalbard på 80-tallet for å forske på havhestens diett, fant han ikke mye plast. Siden den gang har han sett en drastisk økning i megden plast i sjøfugler - han viste bilder av iver 300 plastbiter fra magesekken til en ung havgest. En slik plastmengde opptar hele volumet av en liten mage. Videre fortalte Gabrielsen om hvordan det har blitt observert flere døde og døende fugler på havet og ved hekkeplassene, med svekket helse på grunn av en mage overfylt med plast. Bildene han viste gjorde inntrykk.
Hvorfor spiser sjøfugl plast? Gabrielsen foralte om hvordan det dannes en fio-film rundt plastpartikler i havet, som både lukter og smaker plankton - sjøfuglene tror dermed dette er mat, og spiser dem. Slik bio-film trekker samtidig til seg giftige kjemikalier fra plasten og fra havet rundt. Slik fylles de små fuglemagene ikke bare opp med plast, men også giftige kjemikalier som kan virke hormonforstyrrende. Dyrene i Arktis er finjustert av evolusjonen til å takle det tøffe klimaet de lever i, og endringer i hormonsystemet kan gjøre dem ute av stand til å håndtere omgivelsene de er tilpasset til.
De to foredragene inspirerte til engasjert diskusjon, og mange lurte på hvorfor slike bilder som Gabrielsen viste ikke fører til politisk endring. En av de store utfordringene, ifølge Gabrielsen, er at det tar lang tid å dokumentere effekt av plast og miljøgifter på dyr. I tillegg fortalte Pakhomova at forskjellige typer plastforurensning har ulik effekt. En av de engasjerte i publikum var Kenneth Bruvik, kjent fra NRK-dokumentaren "Plasthavet". Bruvik forklarte at tanken på kommende generasjoner motiverer ham til å ta tak i den store plastutfordringen vi står ovenfor, og understreket viktigheten av å samle kraften i forskningsmiljøene:
Vi må bli gode på å samle de kreftene som finnes rundt om i alle de akademiske miljøene, jeg tror det er der nøkkelen til løsningen ligger. For løsninger ligger der, vi må bare finne den
Bruvik pekte også på viktighete av å videreformidle kunnskap til befolkningen og politikere, slik at de rette beslutningene kan tas. I tillegg trenger man samarbeid og kommunikasjon på tvers av landegrenser.
Plasten i havet har ingen grenser, den flyter i havet med strømmene. Jobben som gjøres mot denne utfordringen må også være sømløs, uten grenser - vi må snakke med skottene, russerne, og de som driver fiskeriene, for å finne gode løsninger sammen, som gjør at plasten ikke kommer på avveie. For det er det det handler om: plasten må ikke på avveie
Der har Bruvik helt rett, og oppsummerer kvelden godt: plast må ikke på avveie. Og det kan vi bidra til, alle sammen.