John Reidar Nilsen disputerer innen politirett

Avhandlingen gir en overordnet legalitetskontroll med den polisiære lovgivning. I kraft av at lovgivningen har som formål å regulere den faktiske myndighetsutøvelsen, vil fremstillingen også representere en legalitetskontroll med den inngripende polisiære myndighetsutøvelsen. Avhandlingens konklusjoner er kritisk til dagens rettslige normering av politiets inngripende polisiære myndighetsutøvelse. Lovfesting av generalfullmakten ved politiloven av 1995 innbar en kodifisering av bransjepraksis, og det er flere faktorer som underbygger at politiets rolle som sentral premissleverandør ved utviklingen av den polisiære lovgivningen er videreført etter vedtakelsen av politiloven av 1995.

For det første, normeringene er i stor grad bygd opp rundt polisiære fagbegreper som er tatt i bruk som materielle vilkår, uten at begrepenes rettslige innhold er nærmere avklart. For det andre, den nærmere regulering av politiets inngrepskompetanse er fastsatt av politiet gjennom utøvelse av delegert normeringskompetanse. Og for det tredje, rettsutviklingen skjer i fravær av reell domstolskontroll. Følgelig er det etablert en praksis hvor politiet fremstår som den sentrale aktør og premissleverandør ved utviklingen av den polisiære lovgivningen med den følge at det etableres en bransjedefinert forståelse av lovgivers vilje.

En annen sentral faktor, som både svekker kvaliteten på den polisiære normering og den faktiske myndighetsutøvelsen, er nødvergeinstituttets sentrale posisjon som polisiær kompetansenorm. I gitte situasjoner suspenderer nødvergeinstituttet enhver mulighet til å stille konkrete kvalitative krav til inngripende myndighetsutøvelse, herunder bruk av makt. På sentrale områder oppfyller ikke dagens politilovgivning opp til de konstitusjonelle skranker som kan utledes av Grunnlovens menneskerettigheter generelt, og legalitetsprinsippet spesielt. Det er derfor behov for en fullstendig revisjon av politilovgivningen.