Siste kapittel: en aldringsfestival

Dagens samfunn har problemer med å forholde seg til det faktum at enhver historie har et siste kapittel. Det å bli eldre hører til livets gang, men det er ungdommelighet som verdsettes og dyrkes i de fleste sammenhenger. Dette gjør aldringsprosessen til noe man frykter, benekter eller prøver å utsette. Aldring og særlig sen alderdom er blitt synonymt med sårbarhet, avhengighet, sykdom og død. Slike angstvekkende assosiasjoner har en rekke konsekvenser for eldre menneskers sosiale status, helse og velvære. Frykten for alderdommen [1] bidrar i stor grad til at de som har levd lenge blir tilsidesatt i samfunnet, som dermed må være uten eldre borgeres deltakelse. Festivalen Siste kapittel ønsker å engasjere og utforske hvordan slutten på en historie ofte er den viktigste. De siste kapitlene kaster ofte nytt lys over hele livshistorien. Også for yngre mennesker er det viktig å vite dette: det kan gi dem større innsikt i egen sårbarhet og foranderlighet og kan bidra til å fremme solidaritet på tvers av generasjonene. Ved å bringe sammen kunstnere og intellektuelle, akademikere, politikere samt personer som bruker og yter offentlige tjenester, oppfordrer festivalen oss til å tenke over hva deltakelse betyr både sent i livet og i livet generelt, som medborger, yrkesutøver eller som hovedperson i sin egen livshistorie.

[1] Runar Bakken, Frykten for alderdommen: om å eldes og leve som gammel, Res publica, 2014.

• Belyse ulike aspekter av deltakelse (og mangel på deltakelse) sent i livet ved hjelp av kunst og musikk, ulike faglige perspektiver og praktisk erfaring fra helse- og omsorgsfeltet
• Bidra til å bygge broer mellom ulike kunnskapsfelt og praksis i aldersomsorgen
• Fremme kunst og musikk som inngang til deltakelse i eget liv, i samfunnet og på tvers av generasjoner, uavhengig av alder
• Fremme litteratur og kunst som kritisk tilskudd til vitenskapelig og politisk diskurs, i samfunnet generelt og spesielt innefor helsesektoren
• Bidra til å fornye debatten om de eldre ved å engasjere de eldre i debatten
• Problematisere snevre forestillinger om hva som utgjør en god alderdom
• Oppmuntre til nye praksiser i aldersomsorgen

Demografisk aldring er definert av FN som et globalt problem som man antar vil ”utgjøre en av det 21. århundres mest betydningsfulle sosiale endringer, med følger for nesten alle områder av samfunnet.” [2] Hvordan vi møter denne utfordringen på individuelt og samfunnsmessig nivå har konsekvenser for alle og avspeiler dominerende kulturelle verdier. Steven Katz påpeker at ” forståelsen av problemer knyttet til aldring innebærer å utforske og etterspore de begreper og diskurser man bruker for å ta opp slike problemer og som derved gjøres til sannhetskilder.” [3]

Et viktig anliggende for festivalen er å overskride de normative modellene for ”vellykket aldring”, ”positiv aldring”, ”sunn aldring” og ”aktiv aldring”. I en verden med svære økonomiske forskjeller er det neppe bærekraftig eller etisk å postulere individuell ”suksess” som målestokken for et godt liv. Advarsler er blir reist imot den voksende innflytelsen velvære-industrien har fått over private liv og offentlig praksis. Når aldersrelatert svekkelse reduseres til et spørsmål om holdning, trim og selvdisiplin, baner vi vei for urett og ”positivitets-tyranni”. [4] Barbara Ehrenreich hevder at rike samfunns fokus på sunnhet og fysisk form er blitt usunn, særlig for de eldre. [5] Vår besatthet av velvære og lykke gjør oss ulykkelige. [6] I tillegg tegner nå ensomhet til å bli en mulig senvirkning av våre idealer om selvstendighet og selvrealisering. I vår ”terapeutiske kultur” blir ensomhet stadig oftere omtalt som en epidemi. Kanskje vårt stressede, hyperaktive samfunn [7] har noe å lære av de eldres langsommere takt. Kanskje er det også viktig å bli minnet om den gjensidige avhengigheten mellom generasjonene. Ved å hente lærdom fra fortid og samtid, fra praktisk erfaring, forskning og kunst, vil festivalen stimulere til ettertanke om hva som gjør livets siste kapitler verd å leve, og inspirere til en rikere og mer nyansert oppfatning av alderdommen.

[2] https://www.un.org/en/sections/issues-depth/ageing/index.html

[3] Stephen Katz, « Active and Successful Aging. Lifestyle as a Gerontological Idea », Recherches sociologiques et anthropologiques. http://journals.openedition.org/rsa/910 ; DOI : 10.4000/rsa.910

[4] Edgar Cabanas and Eva Illouz, Manufacturing Happy Citizens: How the Science and Industry of Happiness Control our Lives, Polity, 2019.

[5] Barbara Ehrenreich, Natural Causes: Life, Death and the Illusion of Control. Granta, 2018.

[6] Lynne Segal, Radical happiness: Moments of Collective Joy. Verso, 2018.

[7] Hartmut Rosa, Acceleration and Alienation: Towards a Critical Theory of Late-Modern Temporality. Surkamp, 2010.

Siste kapittel er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, Bergen kommune, Bergen nasjonale opera, Bergen sanitetsforening og KODE kunstmuseer og komponisthjem. Bergen nasjonale opera vil gi publikum anledning til å oppleve og ta del i nasjonal og internasjonal kulturarv. Universitetet i Bergen – Institutt for fremmedspråk ​​(Historicizing Ageing) og Griegakademiet, (Social Acoustics) med deres internasjonale nettverk av forskere vil bidra med kunsterniske og tverrfaglige perspektiver på aldring. Bergen Sanitetsforening vil bidra til å forsterke Siste kapittels sosiale entreprenørskap og være en kanal inn mot frivilligheten og solidaritet mellom generasjonene. Bergen kommune, og Byrådets avdeling for eldre, helse og frivillighet vil fokusere på å få eldre og politikere med på å gjøre Bergen og Norge til et mer aldersvennlig samfunn.