Merking av ‘ren energi’ som samfunnsansvar

Ingrid Müftüoglu sin forskning er basert på en fler-lokalisert tilnærming. Hun ser på hvordan samfunnsansvar artikuleres og praktiseres på Statkraft sitt hovedkontor i Oslo, landskontor i Istanbul og Ankara, og i lokalsamfunn i Osmancik som blir påvirket av vannkraftverket Kargi HEP. I 2016 og 2017 gjorde hun feltarbeid på Lysaker hvor hun observerte hvordan ansatte forholder seg til selskapsetikk på daglig basis.

En av hovedobservasjonene etter å ha møtt ansatte og ledere var Statkraft sin suksess historie om hvordan norske vannkraftverkstradisjoner ‘ble globale’, og hvordan Statkraft sin rolle i det ‘grønne skiftet’ har bidratt til å skape en forestilling om et selskap som er bygget på tillit og åpenhet.

Statkraft sitt hovedkontor

Statkraft sin suksess historie påvirket synspunktene mine da jeg startet feltarbeidet ved deres hovedkontor. Jeg forventet å bli møtt av vennlige, interesserte ansatte som var ivrige etter å tilrettelegge studiene mine. I resepsjonsområdet, som jeg ble spesielt kjent med i løpet av to år på feltarbeid, observerte jeg ansatte ønske gjester velkommen, hvordan de minglet utenfor kantinen, tok pauser for å hente seg kaffe og kake, kom inn på jobb og dro for dagen.

Det var en spesiell type atmosfære: Rolig, omsorgsfull og kontrollert mens ansatte ønsket gjester høflig velkommen med et klapp på skulderen. De var ikledd lysegrå dresser eller blå skjorter og jeans eller skjørt over knærne. Den flytende aktiviteten var komfortabel å observere, ingenting var for skinnende eller for slitt, ingen snakket eller lo høyt, ingen virket stresset eller som om de hadde det travelt, i stedet var de fornøyde og kontrollerte. Jeg følte meg misunnelig på en Instagram-aktig måte. Å sitte i resepsjonen for å vente å komme inn var som når man leter gjennom perfekte bilde-publikasjoner med forskjønnede filtre som får deg til å føle deg fullstendig utilstrekkelig. Jeg var nysgjerrig. Jeg ville forstå selskapet og folkene som jobbet der: hvordan påvirket selskapet livene deres? Hvordan snakket de om, og praktiserte selskapsetikk på daglig basis?

‘Ren energi’ som samfunnsansvar

Statkraft feiret sitt 120-års jubileum i 2015, men det var først i 2004 at Statkraft ble reorganisert som et statsforetak, heleid av staten. Samme år ble forretningsområdet kalt «Ny energi» etablert. Dette var for å identifisere miljøvennlige former for energi og prosjekter i Europa som Statkraft kunne involvere seg i. Merket ‘ren energi’ posisjonerer dermed Statkraft som etisk overlegen i den norske offentlighet, sammenlignet med andre store energiselskaper som produserer olje og gass. Flere av informantene ved hovedkontoret fortalte meg at Statkraft er en av de mest ettertraktede arbeidsplassene på grunn av deres fokus på fornybare kilder, noe som automatisk fostrer en forventning om at de er ansvarlige i sosiale og miljømessige saker.

Etter flere besøk til Lysaker hvor jeg undersøkte flyten i resepsjonsområdet, innså jeg at det jeg hadde observert på mitt første besøk var et ganske korrekt bilde av hvordan resten av feltarbeidet kom til å bli. Rolig, omsorgsfull, rett og tidseffektiv er den beste måten å beskrive interaksjonen med Statkraft sine ansatte. Det var den repeterende erfaringen av å bli guidet forsiktig mot det som mine hovedkontakter anså var relevant informasjon for meg, noe som fikk meg til å innse at jeg i stedet for å strebe etter stadig mer tilgang burde følge godt med på det de sa, ordene de brukte, hvilke dokumenter de refererte til og hva de unngikk å snakke om. En av historiene som ble repetert av forskjellige informanter var hvordan produktet i seg selv oppmuntret høy-kvalitets samfunnsansvar: «I selskapet vår skaper vi rom for forskjellige fortolkninger av samfunnsansvar. Vi setter pris på diversitet og stoler på at våre ansatte er fundamentalt ansvarlige i alle deres handlinger.» Å være en del av merket ‘ren energi’ ville, ifølge flere informanter, drive ansatte til å føle en individuell forpliktelse til å leve opp til ansvar.