Hvor ble det av samfunnsansvaret?

Myndighetene har forventninger til at bedriftene som staten eier, skal drive ansvarlig. Dette har i mange år blitt omtalt som «bedriftenes samfunnsansvar». Nå er det erstattet av bærekraftsmålene og «bærekraftig verdiskaping», som også er meldingens undertittel.

Vi mener at det nye begrepet ikke er tilstrekkelig til å sikre at statseide norske bedrifter driver bærekraftig.

I alle eierskapsmeldingene fra 2002 og utover var «bedrifters samfunnsansvar» et viktig anliggende, men i den nye eierskapsmeldingen, «Statens direkte eierskap i bedrifter», har uttrykket forsvunnet. I meldingen fra 2011 var uttrykket nevnt hele 239 ganger, mens i fjorårets melding nevnes det bare én gang.

Oppmerksomheten om «bedriftenes samfunnsansvar» er blitt kritisert for å ha for sterke røtter i filantropi, for å være et PR-redskap og for å erstatte regel- og lovverk. I de siste eierskapsmeldingene har fremstillingen av bedriftenes samfunnsansvar vært bredere, ved at det er blitt knyttet opp til risikostyring og verdiskaping. Skiftet til «bærekraftig verdiskaping» er en logisk videreføring av dette.

Da norske bedrifter og myndigheter begynte å snakke om bedrifters samfunnsansvar på 1990-tallet, var det ut fra en tradisjonell norsk forståelse av hva samfunnsansvar innebærer, viser vår forskning. Alle forventes å ha et kollektivt ansvar. Dette var i meldingene i perioden 2002–2011 uttrykt som en forventning om at bedriftene skulle være «bevisst» sitt ansvar, spesielt i sine utenlandske virksomheter.

Meldingen i 2014 bygget på en mer internasjonal forståelse av samfunnsansvar, der bedriftene ble forventet å arbeide «målrettet» med samfunnsansvar. System, strategi, risikostyring og forretningsmessig utvikling var nøkkelordene. Den siste meldingens dreining mot «bærekraftig verdiskaping» innebærer en ytterligere internasjonalisering.

Problemet er at i det internasjonale rammeverket er sanksjonsmulighetene langt fra effektive nok. Internasjonale standarder, som OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FN sine prinsipper for ansvarlig forretningsdrift, er bare veiledende. Bedriftene kan dessuten i stor grad selv definere hvordan de rapporterer bærekraft i henhold til den mest populære rapporteringsstandarden (GRI).

Det er nå en tendens i bedrifter, konsulentselskaper og i forvaltningen til å tro at lønnsomhet og bærekraft kan gå hånd i hånd. Ideen om at «sustainability is good business» feires. Men det er selvsagt ikke alltid slik. Bedriften oppnår større overskudd og gir mer avkastning til eierne når den bruker minst mulig ressurser på å forhindre miljøkonsekvenser som forurensning, ulykker og overfiske.

Miljøhensyn er ofte en kostnad og dermed dårlig forretning.

Myndighetene er nok ikke mindre opptatt enn før av at selskapene skal være ansvarlige. Tvert imot kommuniserer den nyeste meldingen klare forventninger om at bedriftene skal drive med «ansvarlig virksomhet». Samtidig er statens hovedmål med eierskapet «høyest mulig avkastning over tid». Det forventes at selskapene opererer som hvilke som helst andre bedrifter, som først og fremst søker profitt.

Olje- og energiministeren uttalte i høst, den gang Kjell-Børge Freiberg (Frp), om Equinors engasjement i Australia «at staten ikke involverer seg i forretningsmessige beslutninger som selskapet tar».

Meldingen gir ikke sterke nok signaler til bedriftene til å oppfylle ambisjonen om at staten skal være en ansvarlig eier. «Bærekraftig verdiskaping» er mer ambisiøst, mer altomfattende, men minst like vanskelig å operasjonalisere som «bedrifters samfunnsansvar».

Det er ikke nok å kreve at bedriftene skal forholde seg til et internasjonalt rammeverk med svake institusjonelle mekanismer og mangel på sanksjoner foruten «naming and blaming». Dagens melding er neppe et nyttig redskap for å veilede Equinor når selskapet skal vurdere om det skal presse på for leteboring ved Trænarevet sør i Lofoten eller om de skal bore etter olje i Australbukta.

Avveiningen mellom bærekraft og lønnsomhet bør ikke overlates til bedriftene. Dessverre er styringssignalene i den siste eierskapsmeldingen for uklare til å hindre at det er nettopp det som skjer.

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 08.01.2020.