Mellom rett og plikt til straffeforfølgning

Prosjektansvarlig: Seniorrådgiver Gert Johan Kjelby

Politi- og påtalemyndighet utøver helt sentrale funksjoner i behandlingen av straffesaker. Som del av håndhevingen av straffelovgivningen, avgjør påtalemyndigheten om etterforsking skal innledes, evt. begrenses og avsluttes. Den avgjør videre om, og i så fall på hvilken måte, straffansvar skal gjøres gjeldende. Det foreligger ingen absolutt etterforskings- og påtaleplikt i etter norsk rett, selv om det er bevis for et straffbart forhold. De nevnte påtalevurderinger beror i stor grad på et håndhevingsskjønn hvor en rekke faktorer har relevans og vekt.

Opportunitetsprinsippet, den relative påtaleplikt, er et viktig prinsipp og forutsetning for utøvelsen av påtalemyndighetens oppgaver i norsk rett. Påtalemyndighetens skjønnsmessige kompetanse er grunnleggende forankret i dets rolle og funksjon i straffeforfølgningen. Påtalemyndigheten skal møte lovbrudd med strafferettslig virkemidler og slik realisere straffelovgivningens (flere) formål. Samtidig skal den ivareta de som rammes av kriminalitet, de som utsettes for straffeforfølgning og samfunnets interesser i at kriminalitet avdekkes, oppklares og sanksjoneres hurtig, effektivt og uten unødvendige kostnader.

De offentlige anklageres kompetanse og plikter var i eldre rett i begrenset grad lovfestet og ble først og fremst utledet av den funksjon de utøvet i straffesaksbehandlingen. Den rettslige utvikling består senere i utvikling av lovfestede og ulovfestede prinsipp for utøvelsen av påtaleretten (bl.a. opportunitetsprinsippet). Rettsutviklingen er nokså parallelt til den (noe senere) politirettslige utvikling, fra en ulovfestet ”generalfullmakt” basert på den rolle og funksjon politiet var gitt i den organisatoriske regulering, til prinsipp for utøving av politimyndighet til en positiv politilovgivning i 1995. Den positivrettslige regulering av påtalemyndighetens henleggelseskompetanse har gradvis utviklet seg og ekspandert fra forrige århundrets straffe- og prosesslovgivning og frem til dags dato. Ved ikrafttredelsen av strl. 2005 og ny strpl. § 62a, endres og utvides lovgrunnlaget vesentlig. Etter bestemmelsens annet ledd får påtalemyndigheten - først og fremst i politiet - adgang til å henlegge overtredelser med en strafferamme på 2 år eller lavere ”hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale”. Omkring 80 % av anmeldt kriminalitet ligger innenfor denne strafferamme, hvilket innebærer en nokså omfattende, men svakt normert, skjønnsmessigkompetanse basert på hva som anses påkrevd av allmenne hensyn.

Avhandlingen behandler både den rettslige utvikling og de gjeldende rettslige rammer for påtalemyndighetens adgang til å unnlate straffeforfølgning, enten ved å unnlate å etterforske et mulig straffbart forhold eller ved helt eller delvis å henlegge saken uten straffereaksjon. Fremstillingen tar særlig sikte på å avklare innholdet i de rettslige normene; ”allmenne hensyn” og ”rimelig grunn” i hhv. strpl. § 62a og strpl. § 224, strukturere disse i forhold til de øvrige rettslige grunnlag, fremheve de sentrale hensyn som er relevant og de rettslige begrensinger som foreligger, særlig de positive straffeforfølgningsplikter etter EMK.