Strafferettens hensiktskrav i et funksjonalitetsperspektiv

Avhandlingen inngår i prosjektet Strafferettssystemets funksjonalitet som er finansiert av Bergen Forskningsstiftelse, og vil behandle hensiktskrav i norsk strafferett ut fra et funksjonalitetsperspektiv. En sentral målsetning er å bidra til en kvalitetsheving av premissene for fastsettelse av straff. Hensiktskravet spiller en spesiell rolle når det gjelder utforming av en mer nyansert og presis strafferett som vil gi økt treffsikkerhet i strafferettslige avgjørelser og bedømmelser av straffverdighet.

Prosjektets hovedproblemstilling er hvilken substans og funksjon krav om hensikt har i norsk strafferett. Prosjektet drøfter både hensiktskravets innhold og den virkningen hensiktskravet har eller potensielt kan få i ulike sammenhenger i strafferetten. Gjerningspersonens subjektive innstilling har en dominerende rolle i strafferetten, og lovgivningen stiller krav til gjerningspersonens hensikt i en rekke ulike sammenhenger.

For det første har den tradisjonelle lære skilt ut hensikt som den mest kvalifiserte varianten av «Forsæt», jf. strl. § 40.[1] Hensiktskravets funksjon synes i denne sammenheng først og fremst å være og skille det mer straffverdige fra det mindre straffverdige, men også andre funksjoner kan tenkes. Hensikt har blitt ansett for å foreligge når følgen er tilsiktet og det er gjerningspersonens bevisste vilje og ønske å oppfylle gjerningsinnholdet i et straffebud.[2] Hva som skal til for å regne noe som tilsiktet, bevisst vilje eller ønske, er imidlertid lite utredet i norsk strafferett. Dette til tross for at domstolene til daglig tar stilling til om et lovbrudd er begått med en slik innstilling.

For det andre stilles det i en rekke bestemmelser krav om at gjerningspersonen utfører en handling med en bestemt, videregående hensikt som ikke svarer til ett av bestemmelsens objektive vilkår, for eksempel terrorhensikt. Slike hensiktskrav omtales som subjektive overskudd. Noe enkelt kan funksjonen i denne sammenheng sies å være at en videregående hensikt tilfører en ellers harmløs handling dens forbryterske karakter.[3] Funksjonen kan også være som straffskjerpende moment eller som vilkår for straffrihet. Hensikt som subjektivt overskudd har altså flere ulike funksjoner i straffelovgivningen. I prosjektet undersøker jeg om substansen i hensiktskravet likevel har en grunnleggende likhet i de ulike straffebudene. I den nye straffeloven har lovgiver i stor utstrekning endret slike hensiktskrav til krav om et videregående forsett. Dette nødvendiggjør også bredere drøftelser av funksjonen og substansen av hensiktskravet. Jeg studerer også problemstillinger som reiser seg for medvirker ved bestemmelser som inneholder hensiktskrav som subjektivt overskudd.

For det tredje stilles det krav til hensikt ved straffbelagte forberedelseshandlinger. En sentral problemstilling er når gjerningspersonens tanker og hensikt om å begå noe straffbart er skadelig for samfunnet. Tidspunktet har betydning for når tankene er klanderverdige, som igjen har betydning for når det er rimelig å pålegge slike tanker straffansvar. Jo tidligere straffansvaret pålegges, jo før kan myndighetene gripe inn og forhindre alvorlige lovbrudd. Konsekvensen er imidlertid at straffansvaret utvides til å omfatte handlinger som rent objektivt er legitime. Dette griper inn i og innskrenker den private handlefriheten.[4]

For det fjerde diskuterer jeg om forsøksansvaret i strafferetten i realiteten krever en bestemt hensikt hos gjerningspersonen. Gjengs lære er at vilkåret om at fullbyrdelsen av en handling må være «tilsigtedes paabegyndt» utelukkende krever forsett, jf. strl. 1902 § 49. Men gir det i det hele tatt mening å omtale noe som et forsøk hvor et bestemt utfall ikke er tilsiktet? Og er det ikke nettopp det tilsiktede utfallet som markerer handlingen som straffverdig?

Hensiktskravet fremstår i dag på en fragmentarisk og kanskje tilfeldig måte i strafferettslig lovgivning og praksis. Av denne grunn vil jeg drøfte om det kan opereres med et samlende hensiktskrav. Målet er å undersøke om det finnes en grunnleggende substans som gjør seg gjeldende uavhengig av den sammenheng hensiktskravet opererer i. Ved å samle substansen i hensiktskravet ønsker jeg å gi lovgiver et utvidet grunnlag og ny kunnskap om virkningen og funksjonen av å innføre hensiktskrav i straffelovgivningen. Samtidig er det en ambisjon å bygge teorier som er operasjonaliserbare for aktørene. Av denne grunn vil jeg også undersøke bevisregler i relasjon til hensikt.

Noter:

1. Henry John Mæland: Innføring i alminnelig strafferett, 3. utg. Bergen: Justian A.S 2004 s. 120.
2. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 424, Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett, 5. utg. Oslo: Universitetsforlaget 2004 s. 233 og NOU 1992: 23 Ny straffelov – alminnelige bestemmelser s. 115.
3. Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett, 5. utg. Oslo: Universitetsforlaget 2004 s. 241.
4. Se Jørn RT Jacobsen: Fragment til forståing av den rettsstatlege strafferetten, 1. utg. Bergen: Universitetet i Bergen 2008 kapittel 7.