Delrapporter

• I utformingen av spørreskjemaet tok arbeidsgruppen utgangspunkt i tilsvarende nasjonale og internasjonale undersøkelser (som for eksempel Elgesem m.fl., 1997; Anderson, 1996, Martinson, Anderson & De Vries 2005; Fanelli, 2009). Disse ble dels oversatt og dels tilpasset norske forhold.
• Skjemaet inneholdt også et åpent kommentarfelt.
• Før utsending ble skjemaet kvalitetssikret gjennom diskusjon i arbeidsgruppen og testing i en pilotundersøkelse.

Utvalget

• Utvalget ble etablert på grunnlag av offentlig tilgjengelige e-postlister ved norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter.
• Oversikten over institusjonene er hentet fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) og omfatter hele populasjonen. Vi kan ikke med sikkerhet fastslå at vi har hatt tilgang til alle e-postadressene ved alle institusjonene. Det kan derfor finnes noen få mulige feilkilder, slik som dobbeltregistrering av forskere med flere arbeidssteder, eller underrepresentasjon når noen ikke er ført opp på institusjonens e-postlister. Noen ytterst få institusjoner er ikke representert i det hele tatt.

Utsending av spørreundersøkelsen

• Spørreundersøkelsen ble sendt ut med e-post, via SurveyXact, til 31 206 tilsatte ved de nevnte institusjonstypene.
• Første utsending fant sted fredag den 19. januar, 2018.
• I undersøkelsen inngikk det to purringer pr. e-post med lenke til skjemaet; første purring en drøy uke etter første utsending og siste purring etter tre uker.
• Sluttstrek for datainnsamlingen ble satt etter knapt sju uker, onsdag den 1. mars.

Resultat

• 7947 personer, eller 25,5 %, svarte på hele eller deler av undersøkelsen. Antallet som fullførte hele skjemaet ble til slutt 7291, eller en netto svarprosent på 23,4 %. I analysene gjør vi kun bruk av de respondentene som har fullført hele undersøkelsen.

• Antallet respondenter en av de største sammenlignet med tilsvarende internasjonale undersøkelser om forskningsetiske praksiser.

• Svarprosenten for vår undersøkelse kan synes lav, men dette må vurderes i lys av at viljen til å svare på spørreundersøkelser de siste 20 årene har gått kraftig ned. I faglitteraturen om rekrutteringen til web-paneler varierer svarprosentene fra 6,7 % til 14,5 %, alt etter hvordan undersøkelsen gjennomføres (Rao, Kaminska & McCutcheon, 2010).

https://forskning.no/forskningsetikk/2018/06/en-av-tre-norske-forskere-sier-de-aldri-har-fatt-undervisning-forskningsetikk

http://www.klassekampen.no/article/20180618/NTBI/95457520

http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2018/06/forskningsetikk.html

https://www.universitetsavisa.no/forskning/2018/06/18/Vet-ikke-hvor-de-skal-henvende-seg-dersom-kollegaen-fusker-74920.ece

http://pahoyden.no/2018/06/vet-ikke-hvor-de-skal-henvende-seg-dersom-kollegaen-fusker

https://m.nettavisen.no/nyheter/innenriks/forskere-i-norge-mangler-etikkunnskap/3423503566.html

Materialet innbyr til flere, og mer avanserte statistiske analyser enn de som er presentert i denne første rapporten, bl.a. for å avdekke klynger og mønstre i datamaterialet. Dette vil komme i delrapport 2.

I tillegg vil en kvalitativ undersøkelse bli satt igang høsten 2018.

I delrapport I fra forskningsprosjektet RINO (Hjellbrekke mfl., 2018), presenterte vi status for forskningsetikk blant forskere i Norge i 2018. Enkelte funn var overraskende: Gitt flere år med forskningsetisk arbeid på institusjonene, styrket med en lov om forskningsetikk, så vi at bare vel 60% av forskerne rapporterte å ha deltatt i forskningsetisk opplæring, og for halvparten av disse var omfanget kun en dag eller mindre. Vi fant også at Norge ligger betydelig lavere på selvrapportering av forfalskning, fabrikasjon og plagiering (heretter «FFP») sammenlignet med tall fra internasjonale meta-analyser (Fanelli, 2009). RINO-undersøkelsen avdekket en nærmest total normkonsensus i holdninger til de mest alvorlige bruddene på god forskningsetikk. Undersøkelsen avdekket også høy grad av normkonsensus om det man gjerne kaller diskutable forskningspraksiser (heretter QRP [«Questionable Research Practices]). Men i disse spørsmålene var det også en noe høyere prosentdel som oppfattet en eller flere QRP-praksiser som lite problematiske eller uproblematiske. En enkel, sammenlignende analyse avdekket noen, men ikke store forskjeller mellom de ulike vitenskapelige disiplinene. Gjennomgående er variasjonen internt i fagområdene klart større enn variasjonen mellom dem.

I denne delrapporten skal vi analysere holdningene til og de egenrapporterte diskutable praksisene i større detalj. Ut fra en hypotese om at det finnes en sammenheng mellom holdninger til QRP, og viljen til å selv utøve en slik praksis, skal vi avdekke ulike undergrupperinger av QRP-holdninger hos et utvalg norske forskere. Å avdekke slike strukturer er i seg selv viktig. Forskningsetikk – og dermed også integritet i forskning – er ikke statisk, og krever både institusjonelle tiltak, fortløpende diskusjoner, og internasjonal koordinering. Også av den grunn er det viktig å fange opp variasjonene som karakteriserer norske forskere i vår undersøkelse. Dersom resultatene i den kvantitative delen av RINO prosjektet skal veilede våre forskningsinstitusjoner i deres arbeid rettet mot en styrking av forskningsetikk, er det avgjørende at vi har kunnskap om viktige forskjeller innad i forskersamfunnet, her uttrykt som klynger i det statistiske materialet. Slike klynger kan peke på hvor det er meningsfullt å sette inn tiltak, om det så er bare å etablere fagovergripende debatt og diskusjon om QRP.

I det som følger beveger vi oss fra de univariate analysene som ble behandlet i delrapport I, over til en multivariat analyse av sammenhenger i holdninger og praksiser. Delrapport II er nødvendigvis litt mer teknisk orientert, men vi har prøvd å klargjøre forutsetninger og innhold i et språk som også er tilgjengelig for ikke-eksperter. Vi presenterer først to sett med problemstillinger, data og metode, før vi legger frem variasjonene vi har funnet. Til slutt gir vi vår avsluttende vurdering av datamaterialet.

Denne rapporten omhandler holdninger til, og egne erfaringer med diskutable forskningspraksiser (QRP). En multivariat analyse av hhv. 8 holdningsvariabler og 6 praksisvariabler avdekker flere klare forskjeller mellom ulike grupperinger av norske forskere.

Vi finner seks undergrupper av forskerholdninger. Disse har vi døpt «De konsekvente», «De fleksible», «De tvisynte», «De splittede», «De selektive» og «De diskutable». Et lite flertall av forskerne avviser alle former for diskutable praksiser, men de som aksepterer en eller flere slike praksiser er altså ikke en homogen gruppe. Aksepten for spesifikke diskutable praksiser er relativt hyppig forekommende, men en generell aksept er et marginalt fenomen. De enkleste analysene viser at en relativ høy andel – drøyt 40% – av respondentene har begått en eller flere diskutable praksiser i løpet av de siste tre årene. Den etterfølgende multivariate analysen av egenrapporterte diskutable praksiser, som vi legger frem her, avdekker tre undergrupper. Den største grupperingen, «De rene og ranke» har, vurdert ut fra hva de selv oppgir, svært lave betingede sannsynligheter for å bryte med god forskningsskikk. «De gavmilde» har langt høyere betingede sannsynligheter for å ha gitt et gaveforfatterskap. Også i denne analysen avdekkes en gruppe av «Diskutable», som har klart høyere betingede sannsynligheter for selv å ha utført en diskutabel forskningspraksis. Selv om gruppen er liten, med kun 5% av respondentene, utgjør den likevel en risikogruppe.

Resultatene kan ha flere forklaringer, men det er like fullt problematisk at et lite mindretall aktivt har brutt med god forskningsskikk. Vi håper funnene åpner opp for videre diskusjoner om forskningsetiske normers status.

Spørreundersøkelsen oppfølges av en kvalitativ studie der utvalgte elementer fra delrapport 1 og 2 undersøkes nærmere. Intervjuer og fokusgruppeintervjuer ble foretatt i fom. oktober 2018, og analysene av disse vil bli presentert i delrapport 3 som kan ventes i april 2019.

For å få bedre innsikt i forskningsetiske praksiser i Norge etablerte Universitetet i Bergen, De nasjonale forskningsetiske komiteene og Høgskulen på Vestlandet RINO-prosjektet (ResearchIntegrity in Norway) i 2016. Målet var å kartlegge holdninger til og erfaringer med forskningsetiskuakseptable og tvilsomme praksiser, samt å se nærmere på hva som kan bidra til å bygge godekulturer for forskningsetikk. Prosjektet har tidligere publisert to rapporter basert på en omfattendespørreundersøkelse blant forskere i Norge. Etter at resultatene fra den kvantitative studien forelå, satt vi igjen med et ønske om å tolke resultatene inn i en bredere forskningshverdag og kontekst, samtidig somvi stilte oss spørsmål om hva forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner kan gjøre for å bygge en godforskningsetisk kultur. Denne delrapporten fra vår kvalitative studie forsøker å gi noen svar.

Mer spesifikt satt vi igjen med de følgende spørsmålene etter delrapport 1 og 2:

• Delrapport 1 viste varierende holdninger til noen forskningspraksiser, men hvilke forståelser avpraksisene ligger bak dette?

• Hvordan oppfattes og oppleves sammenhengen mellom arbeidsmiljø/forskningskultur ogintegritet?

• 36,8 % svarte at de aldri hadde deltatt i kurs i forskningsetikk, samtidig svarte et klart flertall at dehadde kjennskap til forskningsetiske retningslinjer. Hvordan lærer forskere om forskningsetikk, oghvordan kan opplæringen organiseres bedre?

Disse punktene kan oppsummeres i tre temaer som undersøkes nærmere i denne rapporten: 1)Oppfatninger av utvalgte diskutable praksiser, 2) arbeidsmiljø/forskningskultur og forskningsintegritet,og 3) opplæring.

Utvalg

De tre temaene er noe ulike og er relatert til ulik litteratur. For å innsnevrestudien og sammenfatte problemstillingene har vi valgt å fokusere på utvalgte enheter og fagområder i en norsk sammenheng. Grunnet snever tidsramme og ulike teoretiske og kontesktuelle vurderinger (se delrapport 3 side 7-8), ble fire instutusjoner valgt ut: Ett «gammelt»universitet, ett «ungt» universitet (som tidligere har vært høyskole), ett samfunnsvitenskapeligforskningsinstitutt og ett naturvitenskapelig forskningsinstitutt. Det var spesielt vanskelig å velgeforskningsinstitutter, siden de har svært varierende størrelse, fokus, kontekst og organisasjonsform(Forskningsrådet, 2018), og det er også stor variasjon i deres finansiering (dvs. graden av statliggrunnbevilgning i forhold til oppdragsfinansiering). Det er derfor viktig å understreke at de fireinstitusjonene vi har valgt ut, ikke kan betraktes som direkte representative.

Metode

Delrapport 3 er primært basert på kvalitative intervjuer og fokusgruppeintervjuer ved de fire utvalgteforskningsinstitusjonene. I tillegg trekker vi inn noen funn fra spørreundersøkelsen.

Det ble foretatt både individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer i hver av de fire utvalgteinstitusjonene i tidsperioden oktober 2018 til januar 2019. Intervjuguiden for de individuelleintervjuene og fokusgruppeintervjuene er omtrent identisk, med unntak av ett ekstra spørsmål i deindividuelle intervjuene. Spørsmålene omfatter opplæring, de seks utvalgte praksisene og arbeidsmiljø,og kan finnes på prosjektets hjemmeside. Intervjuguiden ble testet i en pilot-fokusgruppe med femforskere innenfor samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Forskeren Laura Drivdal, ansatt på prosjektet,utførte alle intervjuene. Til sammen deltok 29 personer (med en noenlunde jevn fordeling av kvinner ogmenn): 12 i individuelle intervjuer og 17 i fokusgrupper.

Intervjuguidene er lagt ut her.

Alle intervjuene ble tatt opp på innspillingsutstyr og transkribert. De transkriberte og avidentifiserteintervjuene ble gjennomgått flere ganger, og deretter kodet i NVivo for å synliggjøre gjennomgåendetemaer. I tillegg ble hvert intervju oppsummert, inkludert notater om observasjoner og dynamikker. Observasjoner av forhold mellom deltakere, hvilke retninger diskusjonene tok og hvordan deltakerne så ut til å påvirke hverandre, var spesielt viktige for analysen av fokusgruppeintervjuene.

Bortsett fra å sikre noe variasjon i stillingsnivå og fagtilhørighet var det ikke et mål at utvalget avdeltakere skulle være representativt, siden antallet deltakere var forholdsvis lite. I tillegg var mangeav deltakerne etter alt å dømme spesielt interesserte i temaet, og deres syn på og interesse forforskningsetikk kan ikke regnes som representativt for de institusjonene de er ansatt ved. Målet meddenne rapporten er uansett ikke å gi et representativt bilde av situasjonen, men derimot å få fremrelevante aspekter i diskusjonen av problemstillingene.