ACP på sykehjem - et forsømt forskningstema

Døden er institusjonalisert i vårt samfunn; nesten halvparten av befolkningen i Norge dør på sykehjem. Derfor har omsorg i livets slutt vært gjenstand for økt interesse og aktualitet i primærhelsevesenet. For å sikre et godt sykehjemsopphold og en verdig død, må helsepersonell veilede pasient og familie i forberedende samtaler om egne verdier og livshistorie, samt forventinger til sykehjemsoppholdet og behandling.

Når sykdomsforløpet fremskrider inkluderer gjentagende samtaler etterhvert preferanser knyttet til palliativ omsorg, symptomlindring, spirituelle og eksistensielle spørsmål.

Forskning har lenge vist betydningen av å ha forberedende samtaler, også kalt «Advance Care Planning» (ACP), med pasienter som lider av kroniske og terminale sykdommer. Gjennomføring av ACP på sykehjem er derimot et forsømt forskningstema.

Forskere fra Senter for alders- og sykehjemsmedisin og fra Senter for medisinsk etikk, ved Universitetene i Bergen og Oslo gjennomførte en systematisk litteraturgjennomgang som så nærmere på metoder, design og utfallsmål ved gjennomføring av ACP på sykehjem.

Artikkelen ble nylig publisert i BMC Geriatrics.

LES OGSÅ: 33 nasjoner samlet på internasjonal konferanse om ACP 

Metoder

Systematiske søk ​​ som inkluderte relevante engelske ord knyttet til ACP og sykehjem i fritekst og MESH termer i CINAHL, Medline, PsycINFO, Embase og Cochrane databasene ble gjennomført både i Oslo og Bergen.

Studier som kun så på hjemmeboende- og pasienter på sykehus ble ekskludert. Videre inkluderte vi kun studier som definerte ACP som en dialog mellom helsepersonell og pasient – ikke studier som fokuserte på utfylling av skjema eller juridiske dokumenter.

Resultater

De 16 studiene vi inkluderte hadde varierte definisjoner av ACP. Det var også store forskjeller på tematisk innhold i intervensjonen, studiedesignet, implementeringsstrategiene og utfallsmålene som ble benyttet. Ofte ble selve innholdet i samtalene eller gjennomføring prosesser ikke beskrevet. Få studier inkluderte pasienter med moderat til alvorlig demens, til tross for at denne gruppen utgjør en stor del av sykehjemspopulasjonen.

En viktig suksessfaktor for gjennomføring av ACP i sykehjem, som gikk igjen i flere av studiene, var opplæring av ansatte. Dette ble blant annet vist å forbedre dokumentasjon av pasienters og pårørendes ønsker, og redusere uhensiktsmessige sykehusinnleggelser. Den viktigste barrieren for gjennomføring av forberedende samtaler var fravær av sykehjemslege, juridiske spørsmål og motvilje mot å delta blant personale og pårørende.

MER OM: Forskning på Senter for alders- og sykehjemsmedisin

Diskusjon og konklusjon

Det er foreløpig få studier som tar for seg forberedende samtaler i sykehjem. De store variasjonene mellom studier knyttet til innhold og definisjon av forberedende samtaler kan blant annet skyldes kulturelle og juridiske forskjeller mellom ulike land. Denne variasjonen gjør det vanskelig å sammenligne og sammenfatte resultatene til konkrete anbefalinger for norske forhold. Imidlertid viser studiene at sentrale hensyn knyttes til involvering og opplæring av sykepleiere, leger og ledelse.

Den fulle litteraturoversikten ble publisert i BMC Geriatrics og kan leses her: A review of the implementation and research strategies of advance care planning in nursing homes