Menneskerettigheter i helse- og sosialfaglig arbeid

Våren 2023 starter et helt nytt etter- og videreutdanningskurs (EVU-kurs) om menneskerettigheter i helse- og sosialfaglig arbeid ved Universitetet i Bergen. Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist og tidligere medlem av Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU), er nå blitt ansatt som universitetslektor hos oss og skal bruke høsten på å forberede det vi mener burde være et obligatorisk emne for alle som jobber med mennesker.

Hvem vil dette EVU-kurset være mest egnet for?

Jeg håper og tror det vil egne seg for mange ulike faggrupper. Jeg vil planlegge for at det kommer deltakere med bakgrunn fra skole, NAV, barnevern, psykisk helsevern, eldreomsorg, habilitering, asyl-/flyktningfeltet og kriminalomsorgen. Jeg håper vi blir en variert og spennende gjeng med ulik bakgrunn. I hovedsak er dette et kurs for ansatte i helse- og omsorgssektoren, med de likheter og forskjeller som finnes blant tjenestene.

Hvorfor mener du at dette er et viktig EVU-kurs for dem?

Menneskerettigheter er vi forpliktet til å forholde oss til gjennom konvensjoner vi tilsluttet. De er innarbeidet i helse- og sosialtjenestenes lovgivning, fagetiske retningslinjer og verdigrunnlag. De er ikke noe vi kan velge vekk eller en buffé vi kan plukke fra når det passer oss, men noe vi må og skal følge. Selv om menneskerettighetene har et sterkt vern i Norge, er det umulig for oss som jobber i disse tjenestene å aktivt bruke dem som verktøy i vår virksomhet dersom vi ikke vet hva de i realiteten omfatter og hvordan vi kan være med på å forsvare og fremme dem. Kunnskap om menneskerettigheter bør være en forutsetning for vårt arbeid. Jeg mener det er kritikkverdig at ikke opplæring i menneskerettigheter ligger i grunnutdanningene i større grad. Jeg tror det hadde forhindret mye urett og menneskelig smerte.

Mener du det står så dårlig til?

Å jobbe med mennesker handler i sin essens om å forvalte andres grunnleggende rettigheter. Makten vi blir tildelt i kraft av våre stillinger skaper en uunngåelig asymmetri i relasjonen til de vi er satt til å hjelpe og ivareta. Det er naivt å tro at en slik maktubalanse ikke skaper risiko for maktmisbruk. Selv om intensjonen er god, kan hjelp føre til utilsiktet skade. Ethvert system kan svikte og påføre andre mennesker krenkelser og urett. For at vi skal klare å forhindre dette, må vi ha kunnskap om grunnleggende rettigheter, settes i stand til å identifisere, dokumentere og påklage krenkelser, og ikke minst kreve endring både på system- og samfunnsnivå. Men arbeidet handler ikke bare om å forhindre urett, det handler også om å sikre de rettighetene som finnes og bidra til at enhvers menneskeverd og autonomi blir tatt vare på og løftet opp.

Er det noen arbeidsområder du mener dette angår i særlig stor grad?

Det er klart barns rettigheter og barnevern har fått et nødvendig og viktig fokus de siste årene etter at staten har blitt dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstol flere ganger. Siden jeg selv har jobbet i mange år som barnefaglig sakkyndig i barnevernssaker og som sakkyndig i erstatningssaker der voksne lever med omfattende skader som følge av en tapt barndom, ser jeg hvilket spenn barnevernet jobber innenfor. Fra de sakene der barn må beskyttes fra alvorlig omsorgssvikt, og stor emosjonell og fysisk skade i eget hjem på den ene siden, til de sakene der barn må beskyttes mot urettmessig, offentlig inngripen i deres rett til familieliv på den andre – altså akuttplasseringer eller omsorgsovertakelser som aldri burde ha funnet sted.

Men menneskerettigheter er under press i en rekke sammenhenger, spesielt for de som lever på institusjon, er internert eller innsatt i fengsler. Du er da fullstendig prisgitt de ansatte som jobber der og hvordan de evner å se deg som menneske. For innlagte i psykisk helsevern, beboere på sykehjem, innsatte eller de som skal sendes ut av landet, blir det ekstra viktig at ivaretakelsen skjer innenfor en ramme som muliggjør menneskerettighetsbasert praksis.

Hvorfor kommer dette kurset akkurat nå?

Det har vært mange saker i mediene de siste årene som bekrefter nødvendigheten av mer kunnskap. Barnevernssakene er jo ett stort og viktig område, men NAV-skandalen og hvordan vi behandler personer med rusavhengighet eller rusproblemer, har også fått viktig og riktig oppmerksomhet. Jeg synes også det er en skam hvordan vi har behandlet innsatte i norske fengsler som blir utsatt for rutinemessig nakenvisitasjoner. Den siste tiden har jeg også engasjert meg i barn som ikke får den tilretteleggingen de trenger på skolene og de mange barna som mobbes eller lever i en skolehverdag med et utrygt psykososialt miljø. Det er jo et betydelig brudd på deres rettigheter, og jeg mener hjelpen, klageadgangen og erstatningsmulighetene ikke er gode nok her. Det har også vært mange saker i media de siste årene som gjelder personer som ikke har fått den behandlingen de har trengt i våre helsetjenester og som har blitt påført store lidelser som følge av uriktig behandling med tvang. Det er vondt å se hvor mange av dem som har opplevd så enormt store prøvelser i livet, og så oppsøker de et hjelpeapparat som ikke makter å hjelpe dem, eller kanskje til og med gjør vondt verre. Dette er saker som bekrefter at det langt på overtid å få på plass et slikt EVU-kurs! 

Har menneskerettigheter fått økt popularitet blant «folk flest» nå?

Jeg tror kanskje menneskerettighetene har fått økt aktualitet hos oss mange som følge av pandemien. Jeg tror noen fikk seg en øyeåpner når det gjelder betydningen av å ivareta våre grunnleggende rettigheter mens vi har dem – og at de kanskje ble litt mer sensitive for hvordan det er å tilhøre en gruppe hvor slike rettigheter faktisk ikke kan tas for gitt. I løpet av pandemien opplevde «folk flest» at deres rettigheter ble satt til side, som at bevegelsesfriheten ble innskrenket i form av hytteforbud og privatlivet ble rammet av antallsbegrensninger ved besøk i egne hjem. Dette er jo i den store sammenheng små inngrep, men det vekket store reaksjoner hos mange at staten plutselig fikk en så merkbar tilstedeværelse i vår hverdag. Da var det viktig at inngrepene var hjemlet i lov, forholdsmessige, nødvendige og i tråd med minste inngreps prinsipp – som de jo skal være. Takket være en åpen og fri presse i dette landet, ble det avdekket noen skandaler, som at det ble innført ulovlig besøksstans i hjemmene til mennesker med utviklingshemming. Dette skjedde i over 100 kommuner og er selvsagt ikke gjort i ond hensikt. Men bekrefter hvor sårbare rettighetene våre er i møte med kriser – hvis ikke noen står på barrikadene og kjemper for dem. Jeg vil se flere helse- og sosialfaglig ansatte på de barrikadene.

Hva synes du selv er mest spennende eller krevende rent faglig i dette kurset?

Jeg synes det er veldig spennende og viktig å drøfte de tilfellene hvor ulike rettigheter kommer i konflikt med hverandre. Retten til helsehjelp vs retten til privatliv og medbestemmelse, for eksempel. Når skal vi gripe inn, når skal vi ta et steg tilbake? Det er jo dette spennet vi står i innen barnevern også. Så synes jeg det er viktig å innta et kritisk perspektiv på oss selv.  Hva gjør makt med oss? Vet vi alltid best? Hva hvis vi tar feil? Ikke minst synes jeg det er meningsfullt å snakke om hvordan vi kan bringe menneskelighet inn i våre system. Møte den andre med respekt og omsorg. Vi er grunnleggende sett ikke så ulike, selv om livene våre har tatt ulike vendinger og vi sitter på ulike sider av bordet. Vi har alle våre historier. Noen sviktes av fellesskapet, andre av sine nærmeste. Da må vi som jobber i systemene de kommer innenfor lene oss fremover og spørre oss selv hvordan vi kan fremme verdighet i den andres liv. For det kan vi, hvis vi bare vet hvordan. Jeg håper dette kurset vil bidra til det.

Les mer om kurset her: https://www.uib.no/utdanning/evu/150837/menneskerettigheter-i-helse-og-sosialfaglig-arbeid