Ga innspill til to viktige stortingsmeldinger

Neste år skal regjeringen legge fram en stortingsmelding om naturmangfold for å følge opp den nye internasjonale naturavtalen, og en stortingsmelding om klima for perioden fram mot 2035 på veien mot lavutslippssamfunnet i 2050. I forberedelse av disse stortingsmeldingene arrangerer Klima- og miljødepartementet regionale innspillsmøter for relevante bedrifter og organisasjoner. For Vestland ble høringen holdt 27. november, og Inger Måren fra Institutt for biovitenskap var der som representat for CeSAM og UiB.

Innspillsmøtet ble ledet av nylig utpekte klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, og UiB var én av mange forskningsinstitusjoner som var til stedet. I tillegg var det mange andre bedrifter og ikke-statlige organisasjoner der; energisektoren var godt representert, men også naturvern-organisasjoner, politiske partier, og fiskeri- og landbruksorganisasjoner. I og med at Vestland er Norges største eksportfylke, er vi også Norges største utslippsfylke. Derfor er det veldig positivt at så mange kom for å gi innspill til regjeringen om hvordan regionen kan forbedre seg og jobbev videre med disse temaene.

Statsråden oppsummerte møtet med å si at det var fint å høre at det ikke er om, men hvordan vi skal gjennom en omstilling som kom tydelig frem gjennom alle disse innspillene. Han sa videre at dette viktige arbeidet må integreres i all politikk. Det som er ekstra krevende med natur- og klimautfordringene er at dette må det jobbes med hvert eneste år i mange år fremover.

Det muntlige innspilet fremført av Inger Måren kan leses nedenfor. Dette følges også opp med et skriftlig innspill sendt fra UiB sentralt mandag 4. desember der flere fakulteter har spilt inn.

UiBs muntlige innspill ved Inger Måren:

Beskjeden fra de globale forskersamfunnet er krystallklar – menneskeheten står med begge bena plantet midt i en natur- og klimakrise. Disse krisene truer vår velferd og velstand, og utviklingen går raskt og dramatisk i negativ retning. Selv om verdens land har satt seg ambisiøse mål for å møte og bøte på disse krisene gjør vi på langt nær nok. Samtidig vet vi at løsningene finnes, og at det vil lønne seg å gjennomføre disse tiltakene – både økonomisk, menneskelig, og for naturen. Det å ikke handle eller fortsette med dagens politikk er altså ikke et rasjonelt valg, det vil føre til at utviklingen fortsetter i negativ retning.

Vi vet dette fordi internasjonale forskerpaneler med stor troverdighet og bunnsolid politisk forankring – Klimapanelet og Naturpanelet – har sammenstilt all tilgjengelig kunnskap om endringer i natur og klima, om årsaker, og om løsninger. Disse panelene jobber på oppdrag fra FN og verdens land, og prosessen er åpen, involverende, troverdig, og representativ. De fleste skjønner sikkert at klimaforskning er nødvendig for å forstå klimakrisen, og at biologi er nødvendig for å forstå naturkrisen. Men hele bildet – årsaker, konsekvenser, og løsninger – forstår vi først når andre fag som juss, økonomi, statsvitenskap, humaniora og teknologi samt lokalkunnskap og urfolkskunnskap involveres. Resultatet er faglig solide rapporter som sammenstiller all tilgjengelig og relevant kunnskap. Vi vet dette fordi prosessen er åpen, men også fordi UiBs forskere bidrar i stort monn til disse rapportene. Disse rapportene er grunnleggende tverrfaglige og tverrsektorielle og ligger til grunn for Paris- og Naturavtalen. Og de må ligge til grunn for de løsningene Norge og verden velger.

Vi ser frem til stortingsmeldingene om naturmangfold og klima, og vi har tiltro til at regjeringen vil legge frem meldinger som står i stil til det globale alvoret i klima- og naturkrisen. Vi vil løfte frem følgene momenter, før vi svarer ut de 9 spørsmålene som fulgte invitasjonen til innspillsmøtet 27.11.23:

1. Forskningen er klar – klimakrise og naturkrise henger sammen, de har de samme underliggende årsakene, og de kan og må løses sammen. Finn vinn-vinn, ikke konkurranse mellom krisene. De store globale rapportene er full av muligheter!!  Klimapanelet identifiserer for eksempel bevaring og restaurering av intakt natur som det nest viktigste vi kan gjøre for klimaet (etter installering av mer solenergi). 
2. Arealendringer er hovedårsak til naturkrisen, og en svært viktig årsak til klimaendringer, og til tap av mange naturgoder. Og de fleste naturgodene leveres av ‘hverdagsnaturen’ eller ‘nærnaturen’ vår. En mer naturvennlig arealpolitikk i områder *utenfor* verneområder er derfor mål 1 i naturavtalen, i tillegg til mål 2 om 30% restaurering og det mest kjente mål 3 om 30% vern.
3. De underliggende årsakene til arealendringene og klimagassutslipp er vårt galopperende ressurs- og energiforbruk. Og her står Norge, norske næringer og den norske befolkningen i en særstilling – og ikke i positiv forstand. Klimautvalget 2050 treffer spikeren på hodet når de påpeker at vi som samfunn må ta inn over oss at naturressursene, inkludert energi, råstoffer, og arealer, er knapphetsgoder.
4. Å forvalte, prioritere, og økonomisere med disse godene til samfunnets beste vil kreve en omlegging av viktige beslutningsprosesser i samfunnet. Det er dette toneangivende internasjonale organisasjoner som FN og IEA omtaler som «transformative change». Som igjen er helt i tråd med Hurdalsplattformens formulering om at «klima og natur skal være rammen om all politikk». Stortingsmeldingene må ta inn over seg at natur og klima er ikke særinteresser blant mange, men selve grunnlaget for gode liv og samfunn. Heldigvis peker både de internasjonale kunnskapspanelene, klimautvalget 2050, og mange andre nasjonale aktører innen forskning, næringsliv, og sivilsamfunn på en rekke kunnskapsbaserte og effektive løsninger. Sett dem i arbeid! I norsk sammenheng vil tiltak inn mot PBL, NTP, KU, og sirkulærøkonomi være like viktige som tiltak spesifikt rettet mot naturen. 
5. Naturmålene er globale, og alle må bidra etter evne og ut fra de naturgodene de forvalter. Forskningen viser at Norge har en unik og verdifull natur. Og vi har ressurser til å gå foran, være en rollemodell, gjøre en forskjell. Norge som en seriøs og rasjonell global aktør vil ha stor innflytelse både gjennom at vi ivaretar vår egen verdifulle natur, gjennom at vi reduserer vårt store nasjonale og globale klima- og naturavtrykk, og gjennom at vi påvirker andre. Men her ligger også en risiko – dersom Norge ikke greier å dra vår del av lasset for klima og miljø, hvem skal da gjøre det?
6. Samfunnet må med. Næringslivet, sektorene og sivilsamfunnet er villige til å bidra, men trenger større forutsigbarhet. Vi må bort fra at ulike forvaltningsnivåer konkurrerer om innflytelse på natur- og klimapolitikken, og over til tverrsektorielt samarbeid for å oppnå globale og nasjonale mål. Det snakkes ofte om «de gule vestene» – men en desillusjonert og pessimistisk ungdomsgenerasjon burde kanskje bekymre mer?

Og vi i akademia bidrar allerede til klima og naturomstilling gjennom tverrfaglig forskning og utdanning, gjennom de internasjonale syntesene og forskning til støtte for norske sektorer og næringer. Vi bidrar gjerne mer i denne omstillingsprosessen – bruk oss!