Einer, brakje, sprake, brisk...

«När alla enbären er mogna, då är alla flickor trogna» sier et gammelt svensk ordtak. Det viser til at einerbærene, som botanisk sett er kongler med tre sammenvokste kongleskjell, bruker to år på å modnes. Første året er de lysegrønne, året etter blir de svarte som modne. Einerbæret er ikke veldig saftig, men inneholder aromatiske oljer som kan brukes til krydder i mat, og som har gitt eieren status som vår viktigste kilde til legemidler i vår folkemedisin. Bruken er svært gammel, og eineren er myteomspunnet. Det trekantete merket i spissen av hver bærkongle har vært tolket som guden Tors hammer-merke, og røyken fra brakje eller sprakje skulle beskytte mot onde ånder.

Einer er ett av de fire viltvoksende bartrærne vi har i Norge, og er vanlig og velkjent over hele landet. Den er vintergrønn og har god lukt, og har derfor fra gammelt av vært brukt som pyntegrønt og til å gi god luft i stua ved å strø einerris på golvene. Veden brukes ved røyking av kjøtt og fisk. Avkok av einerbar har vært brukt til rengjøring og vask, og uttrekk var viktig middel i alskens sårmidler og remedier mot gikt og andre plager. Innvortes ble det bl.a. også benyttet som middel mot blærekatarr og andre urinveisplager. I gamle dager la man einerris på gulvet ved juletider. Her i Norge har man trodd at bærene beskyttet mot onde makter. Å røyke fisk og kjøtt med einer er gammel tradisjon som fortsatt holdes i hevd, og einerbær er mye brukt som krydder i sausen til vilt som elg, rype og reinsdyr, og inngår i snaps og dram på samme måte som i gin og genever. Den viktigste bruken til jul har likevel vært å ta inn busken som juletre, slik vi hører om i sangen: «...så går vi rundt om en enerbærbusk!».

Tekst: Per H. Salvesen.