Sørbøk (Nothofagus)
Trærnes utviklingshistorie strekker seg over ufattelige tidsrom, så også med sørbøkfamilien. Tross forbløffende likhet med bøkefamilien, skilte de to lag allerede for mer enn 83 millioner år siden og har utviklet seg uavhengig av hverandre på hver sin side av jorda.
Hovedinnhold
Norsk navn: lengasørbøk
Vitenskapelig navn: Nothofagus pumilio (Poepp. & Endl.) Krasser
Naturlig utbredelse: skogdannende langs Andesfjellene i Argentina og Chile sør for 35ºS og i kyst- og fjordstrøk i Chile sørover til 56ºS på Tierra del Fuego. I nord og mot fjellet mest som kroktrær og krattskog, men fra ca. 37ºS også høyvokst skog i lavlandet.
Bøkefamilien er med sine store nøtter (bøk, eik, ekte kasteanje) tilpasset spredning med fugl og pattedyr, mens sørbøk har utviklet små nøtter med vinge, og spres med vind. Det vitenskapelige navnet Nothofagus spiller på likheten med bøk: Notho- = falsk og -fagus = bøk. Det norske "sørbøk" er kanskje opprinnelig en misforståelse av dette, siden noto – uten 'h' – betyr 'sør'. Arten N. pumilio har ikke noe norsk navn, så vi foreslår å bruke mapuchefolkets "lenga", som også er det offisielle navnet i Chile og Argentina.
Slekten sørbøk består ellers av om lag 35 arter, og lengasørbøk hører til en gruppe med fem sør-amerikanske arter som ble isolert fra sine nærmeste slektninger i Australasia for 30–50 millioner år siden, da Australia og Sør-Amerika ble revet løs fra Antarktis. Av disse er både lengasørbøk og kanelsørbøk (Nothofagus antarctica) såpass hardføre at de kan dyrkes langs kysten av Norge. Kanelsørbøk har vært i bruk i noen år allerede, mens lengasørbøk, som vi synes er både mer spennende og velegnet som parktre, har vært lite forsøkt. Den kan bli mer enn 30 m høy og få stammediameter på 1,5 m. Veden har kvalitet omtrent som bøk og brukes til møbler og bygningsvirke. Mapuchefolket brukte treet i feberdempende legemidler.
Lengasørbøk er lauvfellende med vakkert bladverk, lysegrønt i bladsprettet, senere dypgrønt. Hvert blad er 2-4 cm langt og kjennes fra kanelsørbøk på bladrandens to butte tenner mellom hver nerve. Høstfargen er iøynefallende: sprakende i gult, gyllent og (brun)rødt.
Lengasørbøk trives best i et ikke for varmt klima med hyppig nedbør, slik vi har på Vestlandet. Røttene tåler lite uttørring, og en kan behøve å vanne den første tida etter planting. Når den først er etablert, greier den seg likevel godt på skrinn mark, men foretrekker veldrenert og leirholdig jord, helst med pH mellom 5 og 7. Arten er kjent for å være sterk mot honningsopp, en sykdom som kan herje stygt om den får feste. Den er ganske hardfør (H5-6) og tåler vintertemperaturer ned til -20 ºC.
