Den historiske bakken

Den fylte formen av kanelrose (Rosa majalis ‘Foecundissima’) har lang tradisjon i europeisk hagekultur. Trolig ble den dyrket allerede i middelalderen. Også i Norge er den funnet ved gamle klostergods.

Jomfrurosenes fremste fortrinn er en tidlig blomstring, derfor kalles den mairose i mange land. Det norske navnet er nok en misforståelse, jomfruen er ellers i Europa knyttet til albarosen 'Maiden’s Blush'.

Det finnes flere former av jomfrurose, oppstått ved ulike mutasjoner som har gitt fylte blomster. Siden den er blant dem som villigst danner rotskudd, er den lett å formere og har gått fra hage til hage. Der den kom, ble den gjerne værende, for den er rett og slett vanskelig å bli kvitt. Den er dessuten av de mest vinterherdige buskrosene, og mye brukt nordpå.

Flere rosearter kom på 17- og 1800-tallet til Europa fra Nord-Amerika. Der møtte de Europas hageroser. Ett resultat av et slikt møte er «Svearnas Ros» (Rosa ×suionum, også kalt 'Minette'). Den antas å være en krysning mellom glansrose (Rosa virginiana), som kom til Europa før 1807, og damaskrosen 'Quatre Saisons'.

«Svearnas Ros» er svært vanlig i våre naboland Sverige og Finland, der den ofte står igjen ved ødetorp. Utbredelsen i Norge er østlig, og den mangler med få unntak på Vestlandet. Dette kan tyde på at den er kommet hit østfra, men kan også ha sin forklaring i at den ikke trives særlig godt i regn. Blomstene åpner seg ikke, men råtner.

Hardføre nyperoser som steinnype (Rosa canina), bergrose (R. pendulina), plommenype (R. villosa) og eplerose (R. rubiginosa) ble tidlig tatt inn i hagene som hegn og for nypene som ble brukt til mat. Epleduftende blad gjorde eplerosen («engeltorn») særlig populær. Den hørte til i middelalderens klosterhager, og nevnes i Hamarkrøniken (ca. 1550). Foredlete former var populære i 17- og 1800-tallets landskapshager og parker, og kan fortsatt finnes gjenstående i gamle anlegg. En slik er «Milderosa», som er funnet i Gamlehagen på Fana Folkehøgskole.

Enkelte hageformer har tradisjon som «slektsroser», slik som 'Hurdalsrosa'. Den ble tatt hjem fra Giessen i Tyskland av en prestesønn fra Hurdal i Nannestad omkring 1855, og er siden spredt til etterkommere og venner av familien.

Rosa californica 'Plena'; R. villosa ‘Duplex’.

Trollnype finnes på sandjord og skrinne steder gjennom hele Europa og det meste av Asia. Den har vært dyrket i uminnelige tider, og i dag er det nesten umulig å avgjøre hvor den er opprinnelig vill, og hvor den er forvillet fra hager.

Hageformer med duftende, fylte blomster er kjent tilbake på 1600-tallet, men foredlingen hadde en hektisk oppblomstring omkring år 1800, særlig takket være brødrene Brown i Perth, Skottland. Derfra kom mange «skotske roser» også til Norge, og siden de har en forbløffende evne til å bite seg fast med sine rotskudd, finnes de ikke sjelden gjenstående i – eller i nærheten av – gamle hager. Enkelte av de skotske rosene var elsket for sin utsøkte duft og er tatt vare på som de klenodier de er.

Rosa spinosissima L.

Foto/ill.:

Michael D. Pirie, UiB

Rosa spinosissima L. 'Red Nelly'

Foto/ill.:

Michael D. Pirie, UiB

Rosa x reversa Waldst. & Kit. 'Poppius'

Foto/ill.:

Michael D. Pirie, UiB

Rosa spinosissima L.

Foto/ill.:

Michael D. Pirie, UiB

Gulrosen finnes vill i Vest-Asia og kom til Vest-Europa på 1580-tallet fra Østerrike med den berømte botaniker Clusius. Omtrent samtidig oppsto kapusinerrosen (Rosa foetida 'Bicolor'), en mutasjon med blomster som er røde inni og gule utenpå. Gulrosen ble på begynnelsen av 1800-tallet krysset med sine nære slektninger, pimpinellerosene. Snart kom gule pimpinelleroser på markedet og ble umåtelig populære; først 'William’s Double Yellow' i England 1828 og så 'Harison’s Yellow' i USA like etter.

De er svært hardføre, men i et fuktig kystklima viser de sin sørgelige svakhet: de blir syke og ødelagte av bladsopper. I dag er de derfor svært sjeldne å finne i ytre strøk på Vestlandet, en må inn i fjordene og over fjellet til Øst- og Sørlandet.

Gule hageroser: Fylte, gule roser har vært dyrket i uminnelige tider i Østen, og Rosa hemisphaerica 'Flore Plena' kom til Europa før 1600. Først etter at 'Persian Yellow' ble innført i 1837, fikk man et gjennombrudd i foredlingen.

Det var mange mislykkede forsøk på å få fram en gjenblomstrende, gul hagerose. Som da Joseph Pernet Ducher prøvde å krysse 'Persian Yellow' med remontantroser i Lyon i 1883. Etter nesten 10 år og hundrevis av krysninger, hadde han utallige planter, men ingen brukbare. Da fant han tilfeldigvis en selvsådd remonterende frøplante med oransjegule blomster. I 1898 kunne han presentere den som 'Soleil d’Or'. Rosen ble en sensasjon, og gav opphav til sorter med helt nye farger, fra gult og oransje til ildrødt. Dette ble et gjennombrudd i foredlingen, i den grad at 9 av 10 moderne rosesorter i dag bærer gener fra 'Soleil d’Or'!

Framstilling av rosenolje kan spores flere tusen år tilbake i Vest-Asia og ved Middelhavet. Slike kostbare oljeroser er avbildet på over 2000 år gamle mynter fra Rhodos og Makedonia, og spredte vel-duft under orgiene det berettes om fra Romer-riket. Om det var gallica- eller damaskroser man dyrket, er ikke mulig å fastslå sikkert. Til dette bidrar også en salig forvirring omkring navnene. Men duftroser kom tidlig til Europa, og det var parfyme fra slike roser som ga en så bedøvende duft til Karl Den Stores hoff.

Ennå dyrkes damaskroser fra Midtøsten til Bulgaria til parfyme. Metoden er den samme som for snart 2000 år siden. Slike roser spilte stor rolle i hagerosenes tidligste utvikling, den gang duft var vel så viktig som farge. Damaskroser kom tidlig også til vårt land, men de er i dag sjeldne å finne i gamle hager.

Fenomenet gjenblomstring (remontering) hos roser omtales allerede av Theofrast for 2300 år siden. Mye tyder på at romerne kjente roser som genetisk var i stand til å bære to ganger (bifera). Damaskrosen 'Quatre Saisons', den eldste vi kjenner med denne egenskapen, skal ifølge tradisjonen ha vært dyrket av romerne, men er først rimelig godt dokumentert i England 1659.

Remonterende damaskroser var svært ettertraktede og fikk vid utbredelse i Europa, før de ble utkonkurrert av roser fra Kina på 1800-tallet. Trolig brakte velhavende borgere og geistlige også remonterende damaskroser med seg til vårt land, men lite er kjent om når og i hvilken utstrekning. I dag er de for lengst borte.

Fransk rose vokser vill i Sør-Europa fra Atlanterhavet til Lilleasia. Man har trodd den stammer fra Kaukasus, men ingen tør i dag si dette sikkert. Antikkens grekere og romere dyrket flere velduftende, fylte roser, blant dem muligens former av Rosa gallica, og vi tror romerne spredte slike over hele Europa. Formen 'Officinalis' (apoteker-rose) har lenge vært dyrket til medisinsk bruk, bl.a. i byen Provins ved Paris.

På 1800-tallet dannet krysninger med provinsrosen utgangspunkt for storstilt foredling av hageroser i Frankrike, og før 1850 var mer enn 2000 sorter av gallicaroser introdusert i handelen. Av disse éngangs-blomstrende buskrosene med duftende, tett fylte blomster i purpur-rødt og lillarosa er i dag knapt 300 sorter tilbake, og det arbeides med å spore opp de som er forsvunnet. Flere sorter har vært dyrket her i landet, og finnes av og til stående igjen i gamle hager.

I urtebøkene som kom etter reformasjonen, hører vi om "rosen uten torner" (Rosa sine spinis), "rosen fra Frankfurt" (Rosa franco-furtana) og andre, som ikke helt stemmer med gallica-roser.

Slike roser er vanlige i gamle hager her til lands, men de har påfallende østlig utbredelse og mangler med få unntak på Vestlandet. De er hardføre og lette å formere ved rotskudd, og brer seg utover på egen rot. Blomsterbunnen er velutviklet, bred og blomstene er tett fylte med en lei tendens til å ikke åpnes skikkelig. Det er gjerne sparsomt med torner på blomsterskuddene og nervene i bladene er markerte og tettstilte, slik at småbladene får et karakteristisk ribbemønster. Flere av dem har gått i arv, og kan ha egne lokalnavn, selv om de helst kalles «prestegårdsroser».

Før vedlikeholdet av kirkegårder med motorgressklipper tok overhånd, var de ofte å se ved gamle graver, og ble derfor kalt "kirkegårdsroser".

Centifolia betyr hundre [kron]blad, og denne gruppen kjennetegnes av meget tett fylte blomster, oftest i lyse nyanser av rosa, sjelden hvitt. De oppsto sannsynligvis på slutten av 1500-tallet i de rike jordbruksområdene som siden skulle bli Nederland og Belgia. Den eldste i kultur i dag er 'Major', også kalt «Malernes rose» ('Rose des Peintres'), siden hollandske og flamske blomstermalere yndet å avbilde slike. Så detaljrike og naturtro er maleriene at de representerer en viktig kilde til rosens tidlige historie.

I tillegg til de tett fylte, bolleformete blomstene, er duften deres fremste kjennetegn, og trolig den viktigste årsaken til at de er tatt vare på. De ble tidlig brukt til framstilling av parfyme, en virksomhet særlig berømt fra Provence i Sør-Frankrike. Sentifolie-roser ("bolleroser") var moderne på 1700-tallet og mye dyrket også her nord, men i dag er de sjeldne å finne i gamle hager.

Moseroser har oppstått som mutasjoner hos sentifolieroser der kjertelhårene på blomsterbunn og begerblad utvikler forgreininger og til sammen danner et belegg som minner om brun-grønn «mose».

Vi hører første gang om slikt på 1600-tallet, og trolig har mutasjonen skjedd flere ganger med litt ulikt resultat, slik vi kan se ved å sammenlikne 'Muscosa', fra ca. 1720, med 'Cristata' ('Chapeau de Napoléon) fra 1820.

Omkring midten av 1800-tallet var moseroser gjenstand for utstrakt foredling, og man fikk fram en større fargevariasjon, ikke minst rent hvitt og dypt purpurrødt. Moseroser var i sin tid populære i vårt land, og finnes ennå en sjelden gang i gamle hager.

Renessansens botanikere kan tolkes dit at duftrosene Plinius omtaler fra Campania for 2000 år siden var albaroser. En tett fylt albarose i verdens eldste herbarium er i alle fall bestemt til sorten 'Maxima' (fra Italia i årene 1532-1553). Både denne og 'Semiplena' med mindre tett fylte blomster, stemmer forbløffende godt med hvite hageroser beskrevet som vanlige av Albertus Magnus (1206-1280).

Albaroser nevnes også her på berget i den tidligste hage-litteraturen, og i dag står sortene 'Maxima' og 'Semiplena' ofte igjen i gamle hager, også langs kysten. De kalles derfor gjerne «kysthvitroser» eller «hvite prestegårdsroser» men kan også ha lokale navn, og det knytter seg familietradisjoner til dem. Kanskje ikke så merkelig, de er lette å formere med rotskudd og svært hardføre.

Portlandrosene kan blomstre hele sommeren og ble derfor populære. Den opprinnelige portlandrosen var trolig en krysning mellom høstdamaskrosen og apotekerrosen. Navnet har den etter The 2nd Dutchess of Portland (1715-85), som skulle ha brakt den hjem fra Italia. Hertuginnen var ivrig rosesamler, men visstnok aldri utenfor sitt hjemlige England. Dermed er historien ikke helt troverdig, og gjenblomstrende «månedsroser» fantes allerede på 1600-tallet i de kongelige hager i Paris.

'The Portland Rose' setter spiredyktige frø, og var mye brukt i foredling. De første sortene i gruppen ble gjort av André Du Pont, som forsynte slottet La Malmaison med roser. I vårt klima er mange av dem litt vanskelige og blir syke av sopp. Men enkelte, som 'Mme. Boll' og 'Jacques Cartier' fra midt på 1800-tallet, er populære og fortsatt i salg.

Den første bourbonrosen ble i 1817 oppdaget på øya La Reunion (tidligere Bourbon-øya), en fransk koloni. Bøndene plantet ofte to roserader omkring åkrene som hegn: én med høstdamaskrose, den andre med kinarosen 'Old Blush'. Bourbonrosen må ha oppstått spontant ved krysning mellom disse.

I 1823 ble rosen innført til Frankrike og ga opphav til mer enn 400 sorter, mange svært blomsterrike og langlivete. De dominerte roseutvalget fram til rundt 1870 med duftende, tett fylte blomster

i rosa til purpurrødt, sjeldnere hvitt eller spraglete. De ble populære også her til lands, og én sort er blitt virkelig vidt utbredt: 'Great Western' fra 1838. Oftest kalles den «rød prestegårdsrose», om den ikke har fått lokalnavn som «bestemorsrose», «sylterose» osv. Uten å vite det, er det duften av denne rosen mange husker fra bestemors hage.

Utveksling av varer sjøveien mellom Kina og Europa begynte i 1540, da portugiserne etablerte kolonien Macao. Først på slutten av 1700-tallet kom kinaroser til Europa. Da hadde kineserne dyrket dem i mer enn tusen år. De første ble skaffet på markedet i Kanton eller i koloniene ved Det indiske hav. 'Old Blush' med rosa blomster kom til Stockholm i 1752, mens purpurrøde 'Slater’s Crimson China' nådde London i 1789.

Dette er elegante busker med sirlige, glatte småblad, som blomstrer hele sesongen, en viktig egenskap i foredlingen av moderne roser. Hos oss overlever de dårlig utendørs, og dyrkes i potter som tas inn om vinteren. Slike månedsroser var populære på 1800-tallet, men mange av de gamle sortene er gått tapt. Vi har kommet over én, 'Fru Michelsens Månedsrose', oppkalt etter damen vi fikk den av. Den hadde da fulgt familien fra Radøy siden før år 1900.

Navnet terose er en forkortelse for «te-duftende rose». Den første, 'Hume’s Blush Tea-scented China', kom til England i 1809 med teskutene til The East India Company. Femten år senere kom den gulblomstrede 'Parks’ Yellow Tea-scented China' samme veg. Med terosene kom nye farger, som ferskengult og laksrosa, og de ga opphav til svært kraftige klatreroser. Dessverre er terosene lite hardføre, og må overvintres i veksthus. Bare enkelte, som elegante 'Lady Hillingdon' greier noen år å utfolde sin prakt utendørs.

Teroser krysset med kinaroser ga tehybrider. Blant de første vellykkede sortene var 'La France'. Den ble introdusert i 1867 av Jean Baptiste André Guillot i Lyon og er regnet som den første moderne rose. I sin tur ga te-hybrider ved krysning med remontant-roser opphav til av stilkroser og klaseroser. De blomstrer gjentatte ganger gjennom sesongen og kunne forsvare en hedersplass i bed foran husets fasade. Men det skjedde først like før år 1900.

Denne rosegruppens historie er vanskelig å spore i detalj. Trolig var bourbon-, portland- og kinaroser med i miksen som fra starten i 1837 til det hele kulminerte omkring 1910, ga opphav til ikke mindre enn ca. 4000 sorter. De var kraftige busker som hadde store, fylte og duftende blomster på relativt korte sideskudd gjennom hele sesongen. Det var på moten å montere avskårne roser uten stilk i rammer og mønstre (potpurri), og det hele skulle i tillegg til farge-spill fra hvitt til purpurrødt, gi god duft i stue og budoar.

Remontantroser ble mot slutten av 1800-tallet populære også i Norge, men de fleste var svake for sykdom og er for lengst gått tapt. Kun enkelte ganger kommer vi over veritable rosetrær som setter hundrevis av praktfulle duftroser hvert eneste år. De er rester av manien som herjet før første verdenskrig, i dag vanskelige å bestemme sikkert, men virkelige kulturskatter.

Noisetterosene stammer trolig fra en hybrid mellom kinarosen 'Old Blush' og en hvitblomstret moskusrose (Rosa moschata) som 1802 spontant kom opp i hagen til plantasjeeier John Champney i South Carolina. Gartner Philippe Noisette fikk fra frø av denne fram en gjenblomstrende form, 'Blush Noisette', som han i 1814 sendte over Atlanterhavet til sin bror, Louis Noisette, i Paris. Derfra ble Noisetterosene spredt i Europa.

Etter 1830 ble 'Blush Noisette' krysset med klatreroser, og krysninger med terosen 'Parks’ Yellow Tea-scented China' ga former med gule blomster, som berømte 'Rêve d’Or'. Den var viktig for utvikling av Moschata-gruppen og moderne buskroser. En populær sort i vårt land, var 'Gloire de Dijon', som etter sigende fantes på alle hus i Bergen etter første verdenskrig.