Instituttets historie

De stats- og samfunnsvitenskapelige disiplinene har en kort historie i Norge. Verken statsvitenskap eller sosiologi eksisterte som egne fagdisipliner før siste verdenskrig. Det avgjørende initiativet til å etablere statsvitenskap som fag ved Universitetet i Oslo ble tatt av jusprofessor Frede Castberg i 1947. I begynnelsen var det historikere og jurister som sto for undervisningen. Den første dosent i statsvitenskap, Thomas Wyller, ble utnevnt i 1957, og den første professor, Knut Dahl Jacobsen, ble utnevnt først i 1965. Dahl Jacobsen flyttet tre år senere til Universitetet i Bergen, der han besatte et professorat i offentlig administrasjon- og organisasjonskunnskap. Stein Rokkan var allerede i 1966 utnevnt som professor i  sosiologi, med plikt til å undervis i sammenliknende politikk. Da hadde Universitet i Bergen som ble grunnlagt i 1946, eksistert ca. 20 år.

Med bakgrunn i utredningen fra 1964 om utbyggingen av de samfunnsvitenskapelige fagene ved Universitetet i Bergen ble Sosiologisk institutt formelt opprettet fra 1.1.1967. Utredningen la grunnlaget for utbyggingen av studietilbud innen psykologi, jus, sosialøkonomi, offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap, sosiologi, sammenliknende politikk, samfunnskunnskap og informasjonsvitenskap. Sosialantropologi og geografi var blitt etablert noen år tidligere. Senere er det også opprettet stillinger i sosialpolitikk og sosialadministrasjon, regionalstyre, massekommunikasjon, samfunnsvitenskapelig statistikk samt helseadministrasjon og helsepolitikk.

Statsvitenskapen ble delt i to særskilte fag: sammenliknende politikk og offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap (nå: administrasjon og organisasjonsvitenskap). Begge fagene var fra starten av integrert i Sosiologisk institutt, som i en periode i tillegg rommet sosiologi, sosialøkonomi, informasjonsvitenskap og samfunnskunnskap, og som representerte en nydannelse både i norsk og internasjonal akademisk sammenheng. Denne organisasjonsmodellen var tenkt å stimulere til både faglig spesialisering og tverrfaglig aktivitet. Således var samfunnskunnskap grunnfag opprinnelig tenkt som felles grunnlag for videre samfunnsvitenskapelige studier, men av flere grunner brøt denne utdanningsmodellen sammen. Gradvis ble det innført egne grunnfag i alle fag.

Både antall ansatte og antall studenter vokste raskt på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Høsten 1967 avla 12 studenter den første eksamen i samfunnskunnskap. Høsten 1972 hadde Instituttet over 400 studenter og 28 ansatte. Instituttet ble etter hvert en meget stor og kompleks organisasjon. Informasjonsvitenskap ble skilt ut som eget institutt i 1973 og Sosialøkonomi i 1977. Sosiologisk institutt skiftet i 1977 navn til Institutt for sosiologi og statsvitenskapelige fag. I noen år besto Instituttet av avdelinger for sosiologi, offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap samt sammenliknende politikk. Fra 1980 ble avdelingene skilt ut som egne, selvstendige institutter.

Således har Institutt for sammenliknende politikk eksistert som egen enhet med dette navnet siden 1. januar 1980. Instituttets forskning og undervisning var opprinnelig konsentrert om studier av vest-europeiske politiske systemer og deres utvikling, men i de senere årene er det geografiske område blitt betydelig utvidet. Både i forskning og undervisning dekker instituttet nå politiske prosesser i USA, Latin-Amerika, i Sør-Øst Afrika og Kina. I tillegg er dekningen av Europa utvidet til å gjelde Baltikum, Balkan og Sentral- og Øst-Europa.

Internasjonalt samarbeid er en integrert del av instituttets virksomhet. De enkelte medarbeiderne samarbeider med statsvitere i andre land og instituttet legger stor vekt på å ha mange utvekslingsavtaler til bruk for studentutveksling.