Selfiejournalismens fremvekst

– Hva er selfiejournalistikk, eller mobiljournalistikk, spurte Yusuf Omar, redaktør for mobile medier hos indiske The Hindustan Time, da han gjeste konferansen i regi av VISmedia-gruppen ved Universitetet i Bergen (UiB) og NCE Media, et norsk Centre of Expertise, før han selv start:

–For meg er dette det nærmeste vi kommer nyheter. Selfiejournalistikk er en demokratisering av verden. Jeg liker faktisk å kalle meg selv for en jeansjournalist, for jeg mener at alt jeg trenger skal kunne passe i bukselommen på dongeribuksen min.

Han ble invitert til konferansen av professor Astrid Gynnild fra UiBs Institutt for informasjons- og medievitenskap.

Mobilen skildrer verden

Han mente den største endringen i måten vi betrakter verden på skyldes terrorhandlingene 9. september 2011 og smarttelefonenes ankomst, som er tidspunktet da vi “begynte å dokumentere livene våre”. I dag er det mobiltelefonene som skildrer verden, ifølge Omar, som nevnte eksempler og viste videoklipp, fra seg selv og andre, tatt opp i krigssoner i Afrika og Syria.

Enkelte kritikere har ment at selfiejournalistikk ikke er nyheter og at journalistikk handler om å grave.

– Dette er kanskje ikke klassisk journalistikk, men det gjør ikke denne typen reportasjejournalistikk irrelevant, argumenterte Omar i sitt forsvar for mobilbasert journalistikk, som er blitt en moderne og tilgjengelig måte å bedrive såkalt “citizen journalism”.

Mobiljournalistikk revolusjonerer måten vi betrakter veden på. En bevegelse av vanlige folk som dokumenterer hverdagen.

– Jeg forstår det slik at det er rundt tre millioner Facebook-brukere i Norge. Om vi hadde klart å kuratere bare én prosent av disse, så ville vi alene skapt 30.000 nye journalister,” sa han entusiastisk og påpekte at denne typen journalistikk nedenfra kan skape blest rundt historier om for eksempel seksuelt misbruk eller migrasjon.

Avslørte seksuelt misbruk

I hjemlandet India har Omar stått bak en rekke store journalistiske scoop. Deriblant en holdningskampanje kalt “the Ugly Indian” og en banebrytende Snapchat-serie om seksuelt misbruk mot jenter og unge kvinner. Sistnevnte er blitt kopiert av journalister flere steder i verden, deriblant i Tyskland.

– Mange betrakter Snapchat som barnslig og litt fjollete, sa han mens han viste bilder av seg selv på konferanseskjermen, med de nettopp fjollete bildene som Snapchat er kjent for.

– Men mediet kan også brukes på andre måter, og da kan dette gi folk styrken til å fortelle sine egne fortellinger, mente han og forklarte hvordan han på sine reiser i India hadde møtt jenter som var blitt seksuelt misbrukt og dermed fornektet av sine foreldre.

Kontroll over eget narrativ

Disse jentene levde nå på samfunnets ytterkant, uten virkemidler for å gi uttrykk for sine fortvilende fortellinger. Det vil si inntil Omar introduserte dem for Snapchat.

– De store massemediene ville vist uskarpe ansikter, vridd på stemmen deres eller bare vist ofrenes hender. Det ville bare vært en “sound bite”. Uten virkelige detaljer, uten en virkelig fortelling. Men gjennom Snapchat kunne disse jentene få utløp for sine fortellinger på en måte som yter dem rettferdighet, fortalte Omar.

Jentene brukte Omars mobiltelefon som speil og valgte selv motiver som de følte representerte dem.

– De kunne selv se hvordan ansiktene deres ble skjult. De fikk muligheten til selv å velge og kontrollere sitt narrativ. Men vi kan fortsatt se deres øyne, ører og munn. Det gir oss en følelse av mening og formålet bak deres egen beskrivelse, sa han om måten bildene skape en forbindelse mellom jentene og deres publikum på Snapchat.

Senere har indiske kvinner som har blitt utnyttet som sexslaver i Abu Dhabi fortalt om sine opplevelser på samme måten.

– Dette handler om å gi folk muligheten til å fortelle sine egne fortellinger. Det handler om å skue forbi gimmickene i sosiale medier og de flyktige beskjedene og i stedet fortelle historiene våre.