Opphavsrett til eget vitenskapelig arbeid

Arbeid er beskyttet av opphavsrett (har verkshøyde) dersom:

1. Arbeidet er et vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk. Eksempler: En bok, en avhandling, en artikkel eller en illustrasjon. Offentlige dokumenter er ikke beskyttet av opphavsrett.
2. Arbeidet må være et originalt, kreativt verk (et åndsverk). Det må være resultat av egen skapende innsats. Du kan ikke kopiere noen andre sitt verk og hevde at det er ditt eget.
3. Arbeidet må være uttrykt, for eksempel i form av skrift, en illustrasjon eller en figur. Opphavsretten beskytter selve uttrykket, ikke idéen.

En opphavsperson får retten til sitt arbeid fra det øyeblikket det blir skapt. Det er ikke nødvendig med registrering eller merking for at et verk skal være beskyttet.

Det finnes to typer opphavsrett:

• Ideelle rettigheter: Retten til å bli navngitt og retten til at verket blir gjengitt på en måte som ikke er krenkende for opphavspersonen.
• Økonomiske rettigheter: Retten til fremstilling av eksemplarer og til tilgjengeliggjøring. Dette inkluderer retten til:

• Reproduksjon av arbeidet: For eksempel papirkopiering og digital arkivering.
• Distribusjon av arbeidet: For eksempel salg, utlån eller utleie.
• Offentlig visning og fremføring av arbeidet: For eksempel en forelesning eller en musikalsk fremføring, å sende en artikkel på e-post, eller å tilgjengeliggjøre en artikkel eller en bok på internett.
• Transformasjon av arbeidet: For eksempel oversettelse av en bok.

Forfatter eier som utgangspunkt både økonomiske og ideelle rettigheter til eget arbeid, men kan fraskrive seg økonomiske rettigheter ved for eksempel publisering eller ansettelsesforhold.

Grunnlaget for medforfatterskap i opphavsretten er bidrag til utforming av verket. Det vil for eksempel si at alle forfattere må ha bidratt til skrivingen av en tekst.

Det finnes ulike typer medforfatterskap:

• Felles arbeid: Rettigheter eies i fellesskap. For eksempel en artikkel.
• Samleverk: «Samleren» (redaktør) eier samleverket og individuelle forfatter eier sine deler. For eksempel en antologi.
• Avledede verk: Forfatter eier rettigheter til det opprinnelige verket, mens forfatter av det bearbeidede verket eier rettighetene til den versjonen. For eksempel en oversatt bok.

I vitenskapelig publisering er de etiske reglene for medforfatterskap ofte annerledes enn de som stadfestes av opphavsretten. Det vanlige innenfor mange fagmiljø er å forholde seg til Vancouver-reglene (s. 2) for medforfatterskap. Disse innebærer at alle forfattere må ha bidratt i vesentlig grad til:

1. planlegging, utforming, innhenting av data eller analyse og tolking av data,
2. utarbeidelse av selve manuskriptet eller kritisk revisjon av innholdet,
3. godkjenning av endelig manuskriptversjon.

Alle tre betingelser (a, b og c) må være oppfylt.

Ved publisering er det vanlig at forfatter overfører rettigheter til utgiver. Forfatter beholder retten til å bli navngitt og gjengitt på en måte som ikke er krenkende (ideelle rettigheter).

Hvis forfatter har skrevet fra seg rettigheter må hun/han søke utgiver om tillatelse til å gjenbruke eget materiale. I de fleste forlagskontrakter beholder forfatter likevel noen rettigheter til bruk av eget arbeid; for eksempel retten til egenarkivering av en versjon av artikkelen i et åpent arkiv, eller retten til å bruke artikkelen i en trykt utgave av forfatters doktorgradsavhandling.

Opplysninger om hvilke rettigheter forfatter beholder finnes i publiseringskontrakten eller på utgivers nettsider, ofte under overskriftene Author guidelines, Permissions eller Copyright.

Noen utgivere tilbyr en lisensavtale istedenfor at opphavsretten overføres. Forfatter beholder opphavsretten, men i en eksklusiv lisensavtale overføres så mange rettigheter at det i praksis er liten forskjell. En ikke-eksklusiv avtale vil ofte innebære at forfatter beholder flere rettigheter.

Det vanlige ved åpen publisering er at det brukes en lisens der forfatter beholder opphavsretten selv, og der brukerne får utvidede rettigheter til kopiering, deling, bearbeiding og videre tilgjengeliggjøring. Vanligvis brukes en Creative Commons-lisens, som er et standardisert sett med åpne lisenser som gir ulik grad av rett til gjenbruk.

Normalkontrakt for tidsskrift gjelder for mange av de norske tidsskriftene. I denne kontrakten er forlagets rett til digital fremstilling, mangfoldiggjøring og utgivelse av arbeidet ikke-eksklusiv. Dette innebærer at forfatter kan tilgjengeliggjøre den aksepterte versjonen av verket på sitt eget nettsted eller på nettsted som forfatterens arbeidsgiver har etablert.

Spesielt om overføring av rettigheter til bøker

Forfatter overfører vanligvis rettigheter til utgiver ved publisering av bøker. Forfatter har rett på royalties så lenge boken utgis og, for norske bøker, vederlag fra Kopinor så lenge utdrag fra boken brukes i kompendier/som digital studielitteratur.

Ved bokpublisering kan forfatter ofte få tilbake rettigheter hvis boken går ut av produksjon. Dette vil enten være spesifisert i kontrakten, eller det kan være mulig å søke om i ettertid.

Normalkontrakt for faglitteratur ved publisering av bøker gjelder for mange norske utgivere.

Vær oppmerksom på at den norske normalkontrakten innebærer begrensninger på gjenbruk dersom utdrag fra boken fremdeles brukes i kompendier.

Når forfatter skriver fra seg rettigheter til utgiver må publikasjonen rettighetsklareres før den kan brukes videre, også av forfatter selv. Ofte vil kontrakten eller utgivers nettsider inneholde informasjon om hvilke rettigheter som beholdes av forfatter. Hvis slik informasjon ikke finnes må utgiver kontaktes for å søke om tillatelse.

Artikler i doktorgradsavhandling

I en artikkelbasert avhandling må artiklene rettighetsklareres før publisering av den trykte utgaven. De fleste utgivere tillater tilgjengeliggjøring av artikler i den trykte utgaven i kontrakten. Hvis slik tillatelse ikke er spesifisert i kontrakt eller på nettsider må utgiver kontaktes for å spørre om tillatelse.

Ved tilgjengeliggjøring av den elektroniske versjonen av avhandlingen i Universitetet i Bergens åpne forskningsarkiv, Bergen Open Research Archive (BORA), må artiklene rettighetsklareres først. Vanligvis vil utgivere ha egne retningslinjer i forhold til digital tilgjengeliggjøring av artikler som vil være mer restriktive enn for bruk i den trykte versjonen.

Les mer om tilgjengeliggjøring av doktorgradsavhandlinger i BORA.

Vitenskapelige publikasjoner i åpent arkiv

Ved tilgjengeliggjøring av publikasjoner i et åpent forskningsarkiv, som Bergen Open Research Archive (BORA), er det nødvendig å vite hvilke retningslinjer utgiver har i forhold til egenarkivering. Retningslinjene vil inneholde opplysninger om hvilke versjoner av en artikkel som kan tilgjengeliggjøres, eventuelt embargoperiode og andre betingelser.

Informasjon om utgivers retningslinjer for egenarkivering finnes i publiseringskontrakten, på utgivers nettsider eller i Sherpa/RoMEO-databasen (for artikler).

Noen tidsskrift har en embargoperiode på en eller flere av versjonene av artikler. Det vanlige er en embargo på 6, 12, 18 eller 24 måneder. Artikler med embargo kan registreres i BORA, men gjøres først åpent tilgjengelig etter at embargoperioden er over.

Når det gjelder bokpublisering må utgiver vanligvis kontaktes for å spørre om tillatelse. Hvis boken ikke lenger er i salg, kan forfatter ha rett til å få tilbakeført rettigheter.

Hvis opphavsrettigheter ikke er overført til utgiver eller arbeidsgiver, vil forfatter eie alle rettigheter til egne publikasjoner. Dette gjelder for eksempel masteroppgaver, avhandlinger, rapporter, notatserier, konferansebidrag o.l., som dermed fritt kan legges i åpne arkiv med tillatelse fra forfatter.

Hvis du ikke finner opplysninger om utgivers retningslinjer for tilgjengeliggjøring i et åpent arkiv kan du sende e-post til utgiver og spørre om tillatelse.

Brevmal for å søke om tillatelse på norsk og engelsk.

Les mer om tilgjengeliggjøring av vitenskapelig publikasjoner i BORA.

Ved tilgjengeliggjøring av artikler i åpne arkiv, eller på andre plattformer eller nettsider, må forfatter forholde seg til utgiveres retningslinjer for hvilken versjon av en artikkel som kan tilgjengeliggjøres. Dette gjelder også hvis artikkelen skal lastes opp til forskningsnettverk-tjenester som ResearchGate, Mendeley og Academia.

Manuskriptversjon/preprint: Dette er versjoner av artikkelen før fagfellevurdering (utkast/ manus som er sendt inn). Forfatter eier opphavsrett inntil eventuell kontraktinngåelse med utgiver. De fleste tidsskrift tillater tilgjengeliggjøring av manuskriptversjoner i åpne arkiv, men noen tidsskrift vil ikke at preprint legges ut før publisering.

Forfatterversjon/akseptert versjon/postprint: Dette er den versjonen som er akseptert og fagfellevurdert, men ikke den endelige, formaterte versjonen som tidsskriftet publiserer. Forfatter eier noen ganger rettigheter til denne versjonen. Svært mange tidsskrift tillater at denne versjonen gjøres tilgjengelig i åpne arkiv. Forskjellen mellom akseptert og publisert versjon vil bestå i endelig formatering, tidsskriftets logo, sidetall og ferdige referanser, siste korrekturlesning, og eventuelt formatkonvertering (f.eks. fra Word til PDF). 

En akseptert versjon er ikke det samme som en «korrekturversjon» (page proof). Den aksepterte versjonen er den siste versjonen du sender til forlaget. Forlaget sender deretter tilbake en «korrekturversjon».

Tidsskriftets publiserte versjon: Dette er den versjonen av artikkelen som publiseres i tidsskriftet. Det er den endelige versjonen som er formatert og korrekturlest av utgiver. Denne versjonen kan gjenkjennes ved tidsskriftets logo, formatering og ferdige referanser. Utgiver vil som oftest eie rettighetene til denne versjonen. De fleste tidsskrift er restriktive til tilgjengeliggjøring av denne versjonen i åpne arkiv, mens noen tidsskrift krever at det er den publiserte versjonen som gjøres tilgjengelig.

Hvis artikkelen har en åpen lisens (i regelen en Creative Commons-lisens) vil den kunne tilgjengeliggjøres i et åpent arkiv i den publiserte versjonen.

Informasjon om tidsskrift/utgivers retningslinjer for arkivering av ulike artikkelversjoner i åpent arkiv finnes i publiseringskontrakten, på utgivers nettsider eller i Sherpa/RoMEO-databasen. 

Hvorfor være opptatt av å beholde rettigheter til eget arbeid?

• Ønske om å gjenbruke eget arbeid
• Ønske om at andre skal få tilgang til å bruke arbeidet

Hvordan beholde rettigheter til eget arbeid ved publisering?

Ved å å publisere åpent (Open Access) med en åpen lisens (fra Creative Commons) kan forfatter beholde rettigheter og gi utvidede rettigheter til gjenbruk.

Du kan også bruke åpne lisenser når du tilgjengeliggjør annet type materiale som fotografier, illustrasjoner og undervisningsmateriell. Ved å merke arbeidet med en åpen lisens gir du brukere utvidede rettigheter til å bruke materiale under visse betingelser.

Ved gjenbruk av andre sitt materiale er det nødvendig å spørre den som har skapt arbeidet om tillatelse. Dette gjelder for eksempel bruk av bilder, illustrasjoner, grafer og hele eller deler av presentasjoner. Ved publisering kan rettigheter være overdratt til utgiver. Utgiver må da kontaktes for å få tillatelse til gjenbruk.

Unntak

Det finnes en rekke begrensninger i opphavsretten. Her er noen av de viktigste i forhold til gjenbruk for forskningsformål:

Privat bruk: Det er tillatt å kopiere materiale til privat bruk. Privat bruk inkluderer eget bruk, familiens bruk, venners bruk og til bruk i en gruppe der personene har en personlig tilknytning til hverandre (§ 26 i Åndsverkloven).

Sitatretten: Utdrag av materiale brukes i henhold til sitatretten. Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger (§ 29 i Åndsverkloven).

Falt i det fri: Materiale som har falt i det fri er ikke lengre beskyttet av opphavsrett og kan brukes uten å spørre om tillatelse. I de fleste land faller verk i det fri 70 år etter siste forfatter/skapers dødsår. For materiale som ikke er åndsverk (fotografiske bilder o.l.) gjelder andre betingelser. Navngivelsesretten og respektretten (ideelle rettigheter) gjelder selv om verket har falt i det fri.

Åpen lisens: Hvis materiale er publisert med en åpen lisens (Creative Commons) kan det gjenbrukes etter de betingelser som er satt av lisensen. For eksempel ikke-kommersiell bruk eller del på samme vilkår.

Avtalelisens: I Norge, og andre land, finnes det rettighetsorganisasjoner som håndterer kollektive lisenser på vegne av mange rettighetshavere. Dette gjelder for eksempel Kopinor (tekst), Tono (musikk) og Bono (kunst). Kollektive avtaler mellom universitet og høyskoler og Kopinor gir for eksempel studenter og ansatte utvidede rettigheter til bruk av utgitte skriftlige verk for forskings- og undervisningsformål.

Creative Commons (CC) er en ideell organisasjon som har utarbeidet standardiserte lisenser for deling og bruk av kreative og akademiske verk på internett. 

Creative Commons-lisenser erstatter ikke opphavsretten, men er lisenser som rettighetshaver kan benytte for å gi allmennheten tilgang til å fritt dele og bruke et verk på måter som ellers er begrenset av åndsverksloven. Alle lisensene forutsetter at rettighetshaver blir navngitt ved utnyttelse av et lisensiert verk.

Creative Commons-lisenser er bygd opp av fire vilkår som kombinert danner seks ulike lisenser. De fire vilkårene er:

1. Navngivelse (BY): Krav om at rettighetshaver blir navngitt ved utnyttelse av et lisensiert verk. Dette kravet er felles for alle de seks lisensene.
2. Del på samme vilkår (SA): Dersom verket blir bearbeidet må du dele din bearbeidelse under samme lisens som originalen.  
3. Ikke kommersiell (NC): Verket eller bearbeidelser av verket kan ikke benyttes til kommersielle formål.
4. Ingen bearbeidelser (ND): Verket kan bare deles i sin opprinnelige form.  

I kombinasjon gir disse fire vilkårene seks ulike lisenser:  

1. CC BY (Navngivelse) – Lisensen tillater brukere å distribuere, endre og bygge videre på materialet i et hvilket som helst medium eller format, så lenge rettighetshaver blir navngitt. Lisensen tillater kommersiell bruk.
2. CC BY-SA (Navngivelse-Del på samme vilkår) - Lisensen tillater brukere å distribuere, endre og bygge videre på materialet i et hvilket som helst medium eller format, så lenge rettighetshaver blir navngitt. Lisensen tillater kommersiell bruk. Dersom du endrer eller bygger videre på materialet, må det bearbeidede materialet lisensieres under samme lisens.
3. CC BY-ND (Navngivelse-Ingen bearbeidelse) - Lisensen tillater brukere å distribuere materialet i et hvilket som helst medium eller format i sin originale form, så lenge rettighetshaver blir navngitt. Lisensen tillater kommersiell bruk.
4. CC BY-NC (Navngivelse-Ikkekommersiell) - Lisensen tillater brukere å distribuere, endre og bygge videre på materialet i et hvilket som helst medium eller format for ikke-kommersielle formål, så lenge rettighetshaver blir navngitt.
5. CC BY-NC-SA (Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår) - Lisensen tillater brukere å distribuere, endre og bygge videre på materialet i et hvilket som helst medium eller format for ikke-kommersielle formål, så lenge rettighetshaver blir navngitt. Dersom du endrer eller bygger videre på materialet, må det bearbeidede materialet lisensieres under samme lisens.
6. CC BY-NC-ND (Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen bearbeidelse) - Lisensen tillater brukere å distribuere materialet i et hvilket som helst medium eller format i sin originale form og for ikke-kommersielle formål, så lenge rettighetshaver blir navngitt.

Creative Commons og åpen tilgang

Målsetningen med åpen publisering og åpen tilgang til forskningspublikasjoner er å gjøre vitenskapelige publikasjoner fritt tilgjengelige for alle til å lese og bruke. Creative Commons-lisenser blir brukt fordi de tilbyr en internasjonalt etablert juridisk struktur som er i samsvar med denne målsetningen.

CC BY er den lisensen som oftest brukes ved åpen publisering. CC BY er den mest liberale Creative Commons-lisensen og tillater deling, kommersiell bruk og bearbeidelser av en publikasjon, så lenge rettighetshaver blir navngitt og det indikeres om endringer er blitt gjort.

CC BY er standardlisensen i mange åpne tidsskrift. Det er også mange finansiører som krever at publikasjoner som de finansierer blir gjort åpent tilgjengelige med en CC BY-lisens. 

Forskere ved UiB står i utgangspunktet fritt til å velge den lisensen de måtte ønske ved publisering eller tilgjengeliggjøring av sine publikasjoner. Enkelte publikasjoner kan likevel være underlagt krav om en CC BY-lisens fra finansiører eller bli publisert i tidsskrift som bare tilbyr denne lisensen. Ved valg av mer restriktive CC-lisenser er det viktig å tenke over hvilke bruk man ønsker å tillate og hvilke bruk man ønsker å forhindre. Vær oppmerksom på at begrensninger som legges på bruk av publikasjonen også kan hindre bruk som man oppfatter som legitim.

Mer informasjon om Creative Commons finner du på Creative Commons eller Creative Commons Norge.