Muséhagen er 125 år i år

Museumshagen er ikke storslagen, men den har sin egen sjarm. Det er den vakreste og mest innholdsrike parken vi har her i Bergen. I år fyller den fredede hagen 125 år, og feires blant annet med hagefest 11. juni.

Da museumshagen ble offisielt åpnet i 1898, var det gått hele 33 år siden selve museumsbygningen sto ferdig. Det var fordi bygging av sidefløyer ble prioritert foran parkanlegget rundt. I flere tiår var området rundt museet kun en byggeplass med en myrstrekning og det som beskrives som en ganske illeluktende bekk. Da hagen endelig ble anlagt, var direktør Jørgen Brunchorst opptatt av at den skulle gjenspeile de nye systematiseringene av planteriket som nettopp var utgitt av tyske botanikere. Dette var høyden av opplysningstiden, og Brunchorst sørget for at de ulike plantegruppene ble plassert i rekkefølge langs gjerdet etter slektskap. Med dagens kunnskap om genetikk vet vi at dette ikke er helt sant, men det er fortsatt mulig å se rester av de gamle inndelingene i hagen. Blant annet er det rhododendron langs gjerdet som Brunchorst tok med seg fra morens hage på slutten av 1800-tallet.

Flere generasjoner studenter har blitt undervist i botanikk ved å gå gjennom systemene i museumshagen. Men professor Knut Fægri tok senere avstand fra den metoden. Han var ikke så glad i å undervise i henhold til "telefonkatalogen", som han sa. I dag kan du se spor etter flere ulike hagestiler representert i museumshagen. De eldste delene av hagen, mot Universitetsbiblioteket i nordvest, har en romantisk, engelsk stil. Denne delen er preget av plenarealer med svingete stier og runde, organiske former, ofte kalt Bronchorsts hjerte og nyrer. Plantene står hver for seg, plantet i gresset. Det er stor kontrast mellom denne delen og den mer geometriske hagen ved dammene.

Vannhagen, foran balustraden, er mer som en klassisk renessansehage. Rolf Nordhagen, som ledet museumshagen i mellomkrigstiden, skapte denne delen av hagen basert på inspirasjon fra en slottshage i Holland. Han samarbeidet med bygartner Georg Rosenkilde, som tegnet hagen, mens han selv holdt seg til den profesjonelle siden. Opp mot museumsbygningen på baksiden ligger en såkalt steinhage som var meget moderne på 1920-tallet, og foran gartnerboligen finner du kjøkkenhagen som er full av nyttevekster.

Drivhuset, eller plantehuset som det heter, ble bygget i 1901 av den bergenske forretningsmannen Conrad Mohr. Han kjøpte den som byggesett i Tyskland og utstyrte Brunchorst med en sjenerøs reiseveske slik at han kunne reise rundt i Europa for å kjøpe planter. På bilder av konstruksjonen kan man se at alt skjedde samtidig, og palmene og bregnene var på plass allerede før bygget sto ferdig. For å få ekstra blest rundt åpningen kombinerte Brunchorst det med avdukingen av Armauer Hansens byste i hagen, igjen på Armauer Hansens 60-årsdag – med jubilanten på første benk. Han inviterte hele det bergenske borgerskapet, i tillegg til internasjonale gjester. Det er en bergensk tradisjon å gjøre det på den måten. Det samme ble gjort da selve museet ble åpnet. De arrangerte da en stor fiskeriutstilling samtidig med gjester fra fjern og nær, selv om bygget strengt tatt ikke var helt ferdig ennå.

Gjennom de 125 årene museumshagen har eksistert, har både universitetssamfunnet og byens befolkning brukt parken mye. Det har vært svermer på benkene i de små timer, og mange viktige samtaler har blitt tatt mens man har gått mellom trærne og buskene i hagen.

På 1950-tallet skrev avisene om rakkerunger som tok seg til rette og gjorde ugagn i parken. Det var store barneflokker på Nygårdshøyden den gang, og de skal ha knekt noen greiner og tråkket på sengene. Resultatet var at noen av portene til parkene ble låst. I dag er parken heldigvis åpen for alle, også rakkerunger. Parken er, på godt og vondt, åpen og tilgjengelig for alle. Det er ingen grenser for hva museumshagen kan brukes til.