Visste du at en nordmann fikk D-dagen utsatt?

– Det norske bidraget til meteorologi som fagfelt har vært særdeles sentralt, sier Magnus Vollset, forsker ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR). Han og kollega Yngve Nilsen, som nå er ansatt ved Uni Research Rokkansenteret, har nettopp avsluttet et fem år langt boksamarbeid.

Vinden dreier - Meteorologiens historie i Norge er navnet på boken som ble lansert med stor fanfare i begynnelsen av oktober.

– Det var Meteorologisk institutt på Blindern som først tok initiativet til en bredt anlagt bok om meteorologiens historie i Norge, i anledning sitt 150-årsjubileum i år. De ønsket en bok skrevet av et faghistorisk miljø og henvendte seg derfor til AHKR, forteller Nilsen, som ble knyttet til prosjektet tilbake i 2011 da Universitetet i Bergen søkte etter en forsker/forfatter.

– Da tenkte jeg straks "Yes, dette vil jeg være med på!". Tidligere har jeg studert et par år på mat. nat.-fakultetet ved UiO, hvor Vilhelm Bjerknes ble omtalt som "den moderne meteorologiens far", en av de store heltene. Vilhelm Bjerknes hus på Blindern var både den største lesesalen og festlokalet, og slikt blir man jo nysgjerrig av, forklarer Nilsen. 

Bergensskolen

Og nettopp Bjerknes, og den såkalte "Bergensskolen" er særs viktige elementer i denne historien.

– Bergensskolen har to betydninger. Den første er Vilhelm Bjerknes’ visjon om at fysikkens lover kan brukes på atmosfæren: Med tilstrekkelig kunnskap om værsituasjonen i dag, og tilstrekkelig kunnskap om lovene for hvordan været utvikler seg, kan man regne ut været i morgen. Dette er grunnlaget for dagens værvarsling, som skjer ved hjelp av superdatamaskiner.

– Den andre er innsikten om at uvær oppstår i møtet mellom varme og kalde luftmasser. Frontene på værkartet stammet fra en gjeng ungdommer på et loft i Bergen: Jakob Bjerknes, Halvor Solberg og Tor Bergeron. I løpet av bare noen år, fra omtrent 1917 til 1921, hadde de revolusjonert vår forståelse av atmosfæren, forteller Vollset.

– Aller viktigst i denne tradisjonen var kanskje da mange av Bergensskolens folk i mellomkrigstiden dro over til USA, hvor meteorologien så langt hadde svak vitenskapelig forankring. På den måten fikk norsk meteorologi en svært stor påvirkning da værvarsling ble videreutviklet som "big science" i etterkrigstiden, legger Nilsen til.

D-dagen

Det norske bidraget til å vitenskapeliggjøre måten man varslet været på fikk etter hvert dramatiske historiske konsekvenser. 

– I 1944 var det nordmannen Sverre Petterssen som med Bergensskole-metodene fikk D-dagen utsatt, og på den måten hindret at operasjonen ble en fiasko, forteller Vollset.

Egentlig var invasjonen planlagt til den 5. juni, men Petterssen og hans metoder klarte å overbevise Eisenhower og de allierte styrkene om at været den dagen ville bli for dårlig, og dermed ble stormingen utsatt med én dag.

I boken beskrives også flere andre episoder i norsk meteorologisk historie som har blitt historisk viktige.

– På begynnelsen av 1950-tallet var nordmennene Arnt Eliassen og Ragnar Fjørtoft avgjørende i å utarbeide verdenshistoriens første datagenererte værvarsel. De numeriske metodene, altså å bruke tall og formler, hadde sitt opphav i Vilhelm Bjerknes, lederen for Bergensskolen. På 1970-tallet ble en tilsvarende metode brukt i et norskledet prosjekt om langtransport av luftforurensing, som førte til verdens første internasjonalt bindende forurensingsavtale, forklarer Vollset entusiastisk, men påpeker også at Bergensskolens folk nok hadde en tendens til å undervurdere bidragene til de som kom før dem: 

– Som vi også viser i boken, var de flinke til å iscenesette sin egen historie, og å undervurdere den vitenskapelige forskningen som kom tidligere. Dermed har tidligere høydepunkt blitt glemt, som at Henrik Mohn - den første direktøren ved Meteorologisk Institutt - var verdens første professor i meteorologi, eller at opplysningspresten Jacob Nicolai Wilse var en norsk representant i det første internasjonale værnettverket.

Den nå nært forestående boken bygger på et imponerende stort kildemateriale. Historikerne har saumfart årbøker, brevvekslinger, forskningsrapporter, populærlitteratur, og arkivmateriale i form av rapporter og notater. Det meste er fra arkivet etter Meteorologisk institutt, som oppbevares på Riksarkivet og på Blindern.

– I tillegg kom arkivet fra Vervarslinga på Vestlandet, som dels finnes ved institusjonen selv og dels på Statsarkivet i Bergen, samt de tilsvarende arkivene ved Vervarslinga for Nord-Norge og ved Statsarkivet i Tromsø. For historien gjennom de siste årene har selvfølgelig muntlige kilder vært viktige, og vi har også gjennomført en rekke intervjuer, sier Nilsen.

Relevant i samtiden

Begge forfatterne mener en gjennomgang av meteorologiens historie er svært relevant akkurat nå.

– Samtidig som vi blir stadig mer løsrevet fra naturen, er vi også stadig mer sårbare for ekstremvær. Videre vet vi nå at klimaendringene vil gjøre ekstremvær stadig mer vanlig. Hvordan vi har kommet til denne innsikten, er viktig for å vurdere hvorvidt kunnskapen har noe for seg, forklarer Vollset før Nilsen legger til:

– Meteorologien befinner seg i en brytningstid som kanskje er den mest gjennomgripende siden 1800-tallet. For det første er digital numerisk værvarsling i ferd med å fortrenge den klassiske profesjonsutøveren, statsmeteorologen, med erfaring, skjønn og i det hele tatt den menneskelige faktoren. For det andre har værvarsling blitt stadig viktigere innenfor risikoforvaltning, med større krav til varsler som er skreddersydde og detaljerte. Forventningen om å forutse konsekvenser av klimaendringer nesten 100 år inn i framtiden er en del av dette.