Når trærne får vinger

– Jeg har plantet popcorn.

Anne E. Bjune henter en potte med tre lysegrønne stengler fra vinduskarmen. Solen skinner inn gjennom kontorvinduet hennes på Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen, og maisen har gode vekstvilkår.

Botanikeren Bjune har puttet popcorn i jorden i stedet for i gryten. Der har de spiret og grodd i stedet for å poppe. Men hva med de plantene vi ikke selv har plantet, de som bare spretter opp i hagen?

Hver vår spirer nye frø, og nye planter vokser opp i blomsterbedet. Noen av dem har du sådd, resten må du luke bort. Engrapp, svineblom, vassarve og skvallerkål er klassiske ugress. Andre småplanter ligner miniatyrtrær, tynne stilker med noe som ser ut som furunåler på toppen. Kan det være nettopp det, furu? Og den bittelille kvasten av en bjørkebaby, har den flydd hit helt selv? 

– Bjørkefrø har vinger, bekrefter Anne Bjune. – De kan fly ganske langt, i hvert fall noen kilometer. Både bjørk og furu kan vokse frem i hagen uten at du har sådd dem selv.

Pionerene

Bjørk er et pionertre. Pionerplantene var de som kom først da isen trakk seg tilbake, og landet kunne gro frem igjen. Ved slutten av den siste istiden, for 11–12 000 år siden, lå det is over nesten hele Norge.

Så begynte temperaturen å stige, og isen smeltet gradvis, først i lavlandet og ved fjordene.

Pionerplantene er ofte typiske fjellplanter, de tåler ekstreme forhold og kan vokse i jordsmonn med lite annet enn stein og sand. Gress og halvgress. Starr, rødsildre og vier. Så kommer bjørk, først dvergbjørk og etterpå ordentlige bjørketrær. Først 500 år senere kommer det furu. På Vestlandet var furutrærne på plass for omtrent 9–10 000 år siden. 

– Tidsforløpet kan variere andre steder, men rekkefølgen er stort sett den samme, sier Anne Bjune.

Pollen, furunåler og frø synker til bunns i innsjøene og legger seg lagvis på bunnen, sammen med sand, jord og leire. Ved å presse hule sylindere ned gjennom sedimentene kan forskerne trekke opp lagdelte arkiv der de kan søke bakover i tiden.

Dette vet botanikerne fordi de har funnet gammelt pollen. Anne Bjune og kollegene hennes studerer fossile pollenkorn og andre planterester i sedimentkjerner fra bunnen av innsjøer. Pollen, furunåler og frø synker til bunns i innsjøene og legger seg lagvis på bunnen, sammen med sand, jord og leire. Ved å presse hule sylindere ned gjennom sedimentene kan forskerne trekke opp lagdelte arkiv der de kan søke bakover i tiden.

Bjune er også tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning, for dette handler om hvordan klimaet har utviklet seg.

Finner hun bjørkepollen i et lag i sedimentene, vet hun at det fantes bjørk på stedet på den tiden da laget ble avsatt. Dermed vet hun også at temperaturen må ha vært høy nok til at bjørketrær kunne overleve der – med mindre pollenet kan ha kommet langveis fra.

 

Pollen fra ulike arter ser helt forskjellige ut i mikroskop. Når botanikerne finner fossile pollenkorn fra en art i sedimentene i bakken, vet de at akkurat den planten må ha vokst der. Bjørk til venstre, furu til høyre.

Langtransport mot nord

Da Anne Bjune vasket en mosedott fra en overflateprøve hun hadde tatt på Svalbard, fant hun pollen fra bjørk og furu i vaskevannet. På Svalbard er det 1000–1500 kilometer til nærmeste tre. Pollenet kan ha kommet fra norske trær, men det kan også ha blåst nordover fra Russland, Canada eller Alaska. 

– Det er litt trist, sier hun. – De pollenkornene rekker ikke å få gjort mer enn å lande på Svalbard. 

Anne E. Bjune analyserer mose under feltarbeid på Sør-Georgia.

Av bare pollen, blir det nemlig ingen planter. Pollenkornene er sædcellene til plantene. De må ut og fly med vinden, eller haike med bier eller humler, til de treffer arret på en hunnblomst. Frøet er babyen. 

Når pollenkorn blir tatt av vinden og ført høyt opp i atmosfæren, kan de reise mye lenger enn de sedvanlige kilometerne. Men lander de på Svalbard, er turen bortkastet. Ingen paringsklare hunner møter pollenkornene fra sør. Anne Bjune beklager det egentlig ikke. 

– Det er fint for oss botanikere, for alt det pollenet som ikke har fått laget frø, kan vi finne igjen i sedimentene i myrer og innsjøer. 

Vind ikke nok

Etter istiden kom bjørkefrø flygende fra Storbritannia eller Danmark, sannsynligvis Danmark. Avstanden derfra til Kristiansand er den korteste, og det var langs kysten i sør det først ble isfritt. Fordi mye vann var bundet opp i isbreene, sto havet lavere, og det kan også ha bidratt til å gjøre avstanden til kontinentet kortere enn i dag. 

Selv om det var vinden som brakte bjørkefrøene til Norge, var det ikke den som gjorde det mulig for trærne å etablere seg her, påpeker Anne Bjune. 

– Bjørkefrø har sikkert vært i vinden lenge. Men mottaksapparatet var ikke klart.

Under istiden var bakken dekket av is, og i den første tiden etterpå var det fremdeles for kaldt.

Mange frø har nok landet i Norge og begynt å spire uten at de har klart å vokse opp

Anne Bjune

Sklir på isen

Når noen trær først hadde etablert seg, kan frøene deres også ha sklidd videre over snø og is. Det gjør de fremdeles. Anne Bjune har gjort feltarbeid i områdene rundt Mjølfjell og Upsete, stasjoner ved Bergensbanen mellom Voss og Finse. Om vinteren har hun funnet bjørkefrø i snøen høyt oppe i fjellet.

– De sklir på skaren oppover den bratte skråningen når det blåser. De øverste frøene vi har funnet må ha ligget 150 høydemeter over skoggrensen, forteller hun.  

I dette området, med bratte fjellsider og daler, kan botanikerne også se hvordan terrenget styrer hvor trærne sprer seg. Vindretningen avgjør hvor pollenet havner, og både vinden og pollenspredningen følger ofte dalretningen.  

Solsikker fra fuglebrett

Ikke alle planter har bevingede frø, slik bjørk har. Å friste fuglene med friske bær og frukt, er en annen vanlig spredningsstrategi.

– I hagen min kommer det til min store glede opp småplanter av kristtorn, sier Anne Bjune. 

Fuglene spiser de røde bærene, men frøene i bærene glir ufordøyet gjennom tarmsystemet. Andre frø kan spres bare fordi de er vanskelige å holde fast i. Hvis naboen din har fuglebrett, kan det bli tett med solsikker i hagen din. 

Bøk fra Danmark

Bøkeskogen ved Larvik stammer fra Danmark. Foto: Anne E. Bjune

At fugler også skulle ha hjulpet bøken med å etablere seg i Norge, har vært en teori. 

– Utbredelsen av bøk i Norge er rar, sier Anne Bjune. 

I Norge finnes det noen få avgrensede områder med bøkeskog. Skogen ved Larvik er kanskje best kjent, men det er også bøkeskog ved Seim i Lindås, nord for Bergen. DNA-studier utført ved Norsk institutt for bioøkonomi har vist at bøken i Vestfold og Lindås sannsynligvis stammer fra Danmark. De har mer felles med trær der enn med hverandre. Men hvordan havnet frøene i Norge? 

Bøkenøttene er tunge og kommer ikke så langt. Barna vokser opp hundre meter fra foreldrene sine. Om bøken skulle ha spredd seg gradvis langs land fra Danmark og Skåne til vestsiden av Oslofjorden, ville det være naturlig å tro at den i dag ville finnes langs hele ruten. Det gjør den ikke. En av teoriene har vært at nøtteskriker har flydd med bøkenøtter i nebbet og mistet dem der hvor det i dag finnes bøkeskog. Anne Bjune er imidlertid ikke overbevist. 

– Jeg tror flere ulike forhold har spilt en rolle, sier hun. 

Hvor langt en fugl kan flytte et frø, kan man beregne ved å se på hvor langt den kan fly på den tiden den bruker på å fordøye det den spiser. Nøtteskriken rekker ikke å fly fra Danmark til Vestfold, så vi kan ikke gi den hele æren for å ha innført bøketrærne i Larvik.

En annen teori er at mange av bøketrærne kom fordi vikinger fra Danmark hadde med seg bøkenøtter til grisefôr. 

– Når grisene ble servert disse nøttene og spiste som – noen griser – var det noen nøtter som ikke ble spist, sier Anne Bjune. 

Fordi griser ikke eier bordskikk, kan matrestene de har sølt ha fått spire og bli til trær. Kanskje sto vikingene på denne måten bak bøkeskogen ved Seim i Lindås. Den er verdens nordligste bøkeskog og ligger så langt unna andre bøketrær at frøene umulig kan ha kommet dit på egen hånd. Og på Seim lå en av Harald Hårfagres kongsgårder.

Trærne konkurrerer om plassen 

Men for skogen ved Larvik holder ikke den teorien, mener Anne Bjune. Hun avviser ikke at vikingene som kom til Larvik hadde med seg både bøkenøtter og griser, men tror bøken har klart å komme seg dit uten å haike med vikingskip over Skagerrak. Frø kan ha kommet med fugler, men ikke direkte fra Danmark og Sør-Sverige. 

Ved Larvik har Bjune og kollegene funnet spor av bøketrær fra for 8000–9000 år siden, men først for 2000–2500 år var det nok bøk til at man kan snakke om store skoger. Innimellom har bøken også vært borte. Den har vært i området en stund, for så å bli utkonkurrert av andre arter. Senere har den klart å etablere seg på nytt. For 1200–1300 år siden vokste den frem til det den er i dag.

Da bøken opprinnelig kom, var avstanden til tørt land på den andre siden mindre enn i dag. Forskerne vet ikke om den kom rett over havet eller vandret hele veien langs land. Det finnes lite data fra andre steder rundt Oslofjorden.

– Det at den vokser i Vestfold i dag, har nok mye med godt jordsmonn og godt klima å gjøre, sier Anne Bjune. – Men den måtte ha litt hjelp for å få plass.

Da bøken etablerte seg for 1200–1300 år siden, utkonkurrerte den gran og andre trær som vokste der fra før. Sannsynligvis fikk den hjelp av mennesker, om ikke nødvendigvis til å spre frø. Kullrester i jordlag fra den tiden tyder på at annen skog ble hogget og brent for å gi landbruket plass. Dermed ble det også rom for bøketrærne. Konkurrentene ble utryddet.

Kommer sent i puberteten

Det går tregt med bøk. Ved hjelp av fugler kan spredningen gå litt fortere, og trærne flytte seg litt lenger enn de ellers ville gjort for hver generasjon. Men generasjonene er lange.

– En ting er at frøene må falle ned på bakken og spire, men det går minst tretti år før treet er gammelt nok til å blomstre og lage egne frø, sier Anne Bjune. 

Bjørken har det lettere. Ikke bare har bjørkefrøene vinger, men trærne kommer i puberteten mye tidligere. De kan være bare fem–seks år når de begynner å spre pollen, kanskje ti. Der en bøk må stå i tretti år for å spre frøene sine femti meter, har bjørken rukket å gjennomgå tre–fire generasjoner. Det er også en av grunnene til at bjørken så lett fikk rotfeste i Norge etter istiden.

 

Selv om bjørk er hardfør, ligger tregrensen lavere på Vestlandet enn i innlandet. Når temperaturen nå stiger, sprer trærne seg oppover i fjellsidene.

Fornyelse i fjellet og i hagen

Anne Bjunes feltstudier fra Upsete viser at bjørken sprer seg oppover i terrenget. Temperaturen har steget omtrent en grad det siste hundreåret, og dermed kan trærne trives høyere over havet enn før. Frøene har blåst dit opp også tidligere, men først nå har de gode nok oppvekstvilkår. For pollenallergikere er det dårlige nyheter. 

– Hvis man er allergisk mot bjørk og bor på et fjell der det er så å si fritt for bjørkepollen, vil man etter en viss tid få bjørketrær rundt seg, sier Anne Bjune. 

Mellom bjørkekvaster og furunåler vil du i årene fremover kunne finne mer enn engrapp og skvallerkål når du skal luke.

Kanskje kan det være en trøst at også blomsterbedene i hagen fornyer seg når det blir varmere. 

Ugress kan defineres som planter som vokser der vi ikke vil ha dem. Du bestemmer selv om du vil la dem stå.